That settles it

Inger Lise Hansen og KrF brukte helga til å melde fra til sin egen grasrot om at KrF vil kunne støtte en Høyre-Fremskrittspartiet-regjering etter valget i 2013. Det er et tydelig signal på et veldig tidlig tidspunkt.

KrF og Frp er som erteris på enkelte «verdispørsmål», men ulike på det meste annet. Selv om begge partienes velgergrupper kan beskyldes for å være relativt lavt utdannede kristennasjonalistiske kinder-küche-kirche-moralister, beiter Frp av en mye bredere velgergruppe enn KrF.

KrF-ledelsens idé er derfor ikke dum: KrF+Frp kan bidra til å sette de sære, kristennasjonalistiske og familieorienterte sakene på agendaen, og dermed mobilisere det verdimessige grunnfjellet som både Frp og KrF står på.  Svakheten ved denne planen er i grunn den samme: for det første, hvor stort er egentlig dette grunnfjellet?

Og for det andre, vil ikke oppmerksomheten raskt dreie seg om de bunnløse juvene som skiller KrF og Frp – bistand, flyktning- og innvandringspolitikk, alkohol- og sosialpolitikk? Til dette kan det innvendes at disse spørsmålene trolig mobiliserer sterkt i både KrF og Frp – på hver sin side. Partiene representerer ytterpunktene i norsk politikk – på hver sin side – i alle disse sakene. En opphetet debatt i offentligheten om KrF og Frp på disse saksområdene vil dermed kunne gagne begge, så lenge styringsdyktigheten står til troende.

For de rød-grønne er budskapet overmåte tydelig: Valgkampen 2013 kan ikke få handle om «verdispørsmål». De rød-grønne befinner seg dead center i en kryssild mellom vekslende fløykoallisjoner av Frp, Høyre og Krf på alle disse markørsakene. En valgkamp om dette vil gjøre SV og Senterpartiet usynlige, og det har aldri vært Arbeiderpartiets paradegren.

I 2013 må kjøttgryta på bordet. Valgkampen må handle om arbeid, økonomi, samfunnet etter oljen, omfordeling mellom fattige og rike, kanskje litt Lofoten og Vesterålen for å så splid, og helse.