Offentlig-privat samrøre

Offentlig-privat samarbeid (OPS) er høyrepartienes svar på all dårlig infrastruktur i det offentlige. Det høres jo forlokkende ut. Selvsagt må det bli bedre veier, skoler og eldreomsorg dersom vi løfter sammen og samarbeider om det – på tvers av de gammeldagse sektorskillene mellom offentlig og privat?

Vel, problemet er at OPS er noe annet enn det høres ut som.

OPS er velferdsstatens all inclusive: Et firma får et tjueårsoppdrag der de skal bygge, eie og drive et bygg eller en vei, og så får de fakturere kommunen fortløpende for kostnaden. Mens gammeldagse kontrakter gjorde at kommunen måtte låne penger og kjøpe et bygg, gjør moderne OPS at kommunen i stedet betaler OPS AS for å låne penger og kjøpe et bygg, og deretter betaler kommunen også OPS AS for jobben.

OPS er velferdsstatens kredittkort. Ved å inngå en kontrakt om å betale skyhøye avdrag og renter i tjue år, kan bankerotte politikere få åpne fantastiske flotte bygg og veier i valgåret – og la de neste fem bystyrene få slite med regninga. Kontraktene som inngås er ikke gjeld, men løpende driftskostnader. Det åpnes en avgrunn mellom ansvar og politisk uttelling, og det er ingen tvil om at fristelsen blir stor.

OPS er velferdsstatens røyk-og-speil. På Persbråten videregående skole (OPS) er de selvsagt fornøyde med at det kommer en OPS AS-ansatt og skifter lyspærer med en gang de melder om «avvik», som det heter på modernsk. Det ligger et røykteppe mellom de kommunale budsjettene, som for Oslos del viser store kutt i 2011-driften, og det magiske ved at OPS AS-ansatte dukker opp av intet for å skifte lyspærer. Men det betyr ikke at de OPS AS-ansatte ikke får betalt. De er betalt. Mange ganger.

OPS er bedre, men det er også mye, mye dyrere. Det er en utpreget kortsiktig løsning på noe så langsiktig som infrastruktur. Det beriker en liga av mellommenn, blant annet fordi de kommunale planleggings- og driftsetatene har blitt sultefora på kompetanse over lang tid.

Så neste gang noen vil imponere deg med et bygg de har fått bygd, spør hvem som tar regninga. Kanskje er svaret at du sjøl tar den – tre eller fire ganger over de neste tjue årene.