Et Laffer-kurvet fikenblad

Vi burde ha sett det komme. Frp skulle ha seminar om «dynamisk skattepoltikk». I lørdagens Dagens Næringsliv (ikke på nett) forsøker Siv Jensen å late som om Frp vet noe som SSB forsøker å holde skjult; nemlig at dynamisk skattepolitikk virker. Problemet er bare at Siv Jensen villeder om hva dynamisk skattepolitikk er. Hun har gått fra voodoo economics til voodoo politics.

Siv Jensen later som om begrepet betyr at skatteletter er billigere for staten enn en ren utgiftspost, fordi skatteletter fører til mer arbeidsvilje og større etterspørsel, noe som igjen demper statens tap. Så later hun som om alle andre politikere ikke har oppdaget at det er slik det henger sammen.

Men det er ikke det tilhengerene av dynamisk skattepolitikk hevder. Den radikale påstanden som den dynamiske skatteletteideen handler om, er at skattelettene betaler for seg selv, altså at staten får inn like mye eller mer ved å kutte skattesatsen.

Siv Jensen påpeker helt riktig at den dynamiske skattepolitikken stammer fra Laffer-kurven, som visstnok ble til offisiell Reagan-politikk etter at Laffer tegnet den  på en serviett og viste den til Dick Cheney. Laffer kurven viser statens skatteinntekter etter skattenivå, og tanken er at a) dersom skatten er 0 %, blir inntektene 0, b) dersom skatten er 100 %, vil ingen jobbe, og inntektene blir 0, og c) mellom der går Laffer-kurven i en bue.

Dette er, i motsetning til det inntrykket Siv Jensen gir i artikkelen, helt ukontroversielt i økonomifaget. Men det som er kontroversielt, er at skatteletter kan betale for seg selv. Da må vi i dag ha høyere skattesats enn toppunktet i kurven. Det er gjort gode, empiriske undersøkelser av hvor dette toppunktet befinner seg, og alle økonomer som ble spurt var enige: vi er langt fra dette toppunktet.  Han som har forsket mest på dette, Emmanuel Saez, ga det høyeste anslaget for hvor toppunktet befinner seg: 69 %. Og i motsetning til Siv Jensen, kommer Saez med et regnestykke som viser hvorfor det er slik. (Tilfeldigvis viste det seg at alle høyrepolitikere som ble spurt mente at vi var langt forbi toppunktet.)

Siv Jensens gjenopplivelse av voodoo-zombien er pakket inn i uforpliktende retorikk, men poenget består: skatteletter betaler ikke seg selv. Det er ikke en gang sikkert at de koster mindre enn krone-for-krone. Hvis vi tenker oss en verden der staten svir av masse penger (f.eks. i et land som trenger stimuli etter en finanskrise), mens befolkningen – spesielt den rikeste delen – ønsker å spare masse heller enn å forbruke. I så fall kan en offentlig brukt krone gi langt mere skatteinntekter enn det den tilsvarende krona gitt til en privatperson vil gi av økt forbruk + økt arbeidsinnsats.

Det finnes ikke noe fasitsvar på dette, men en kronglete, empirisk verden. Siv Jensens amerikanske høyreinspirasjon bidrar ikke akkurat til noen gode avklaringer. Når Siv Jensen nå har kommet til den samme konklusjon som hele resten av det politiske og økonomiske Norge, får vi vel kanskje være glade for det. Så får vi heller bære over med at hun, for å skjule sitt eget partis gamle synder, fremstiller alle andre som komplette idioter. I lengden lønner neppe det seg.

(Les også gjerne om Wall Street Journal’s majestetiske Fail da de bestemte seg for å estimere Laffer-kurven ved å tegne en ganske kurvet linje gjennom et diagram som viser noen tilfeldige utvalgte lands skatteinntekter mot skattesats for bedrifter. Kurven viser tydelig at alle bedrifter forsvinner når skattesatsen blir 33 %.)