Ruspolitikkens politiske økonomi
Signalene om at Thorvald Stoltenbergs menn kommer til å foreslå heroinutdeling er veldig interessante. Selv om vi kan diskutere detaljene i tiltaket, varsler det kanskje en æra for ruspolitikk som faktisk er basert på gatenivårealiteter. Det er nemlig langt fra selvsagt at ruspolitikken har hatt rusmisbrukernes ve og vel som formål. Snarere er det få politiske felt som er like preget av den reneste bullshit.
Ruspolitikken er et område der alle stakeholders har motsatt interesser av rusmisbrukerne. La oss først anta at vi har en del sprøytenarkomane i Oslo. Hva er interessene rundt en slik gruppe?
Vi har en ganske liten gruppe som tjener direkte på et forbud. Dette er først og fremst kriminelle importører og dealere av narkotika. Gjennom forbudet oppnår de kvasi-monopoler på en vare brukerne faktisk er fysisk avhengige av, og de unngår alle former for markedsbegrensende reguleringer. Det er et risikomarked og straffen for å bli tatt er hard, så ingen ville gå inn i det med mindre det var svært lønnsomt og risikoen for å bli tatt er nokså lav. Ettersom noen faktisk går inn i dette markedet, er det altså svært lønnsomt. Disse folkene vil nesten helt sikkert tape alt på en total legalisering; i Norge vil dette medføre kvoter, resepter og utdeling på apoteker, prisreguleringer og kvalitetskrav.
Den median-stemmeberettigede (altså han eller henne som alle politikere forsøker å overbevise i et toblokkssystem) er i svært, svært liten grad direkte påvirket av hvorvidt heroinmarkedet er lovlig eller ulovlig. Er det lovlig, blir det kanskje flere heroinister, tenker den medianstemmerberettigede. Det kan være ubehagelig på t-banestasjonen. På den andre siden vil lovlig utdelt heroin gjøre det mye mindre nødvendig for heroinister å bedrive vinningskriminalitet. Det er fint, syns medianstemmeren, for han overvurderer grovt sin egen risiko for å bli utsatt for kriminalitet i det offentlige rom (mens hushjelpa er den som faktisk stjeler pengboka hans). Aller helst ville den medianstemmeberettigede at det ikke skulle finnes heroinister.
Partienes interesser er, som antydet, å tilfredsstille medianstemmeren. Dagfinn Høybråten er i sentrum av politikken og en typisk representant. Han sier:
– Heroin på resept fortrenger behandlingstiltak som kan få de avhengige ut av rus. Det holder ikke å redusere skadene for å hindre overdosedødsfall og kriminalitet. Et godt sted å bo, arbeid, og tilpassede aktivitetstilbud er langt verdigere enn å tilby heroin, sier han.
Legg merke til at Høybråten setter opp motsetningen mellom lovlig og ulovlig heroin som ekvivalent med motsetningen heroinist-ikke heroinist. Vi går fra en diskusjon om realitetene for heroinistene til en virkelighetsbenektende appell til medianstemmerens hjerte: «Skal vi ikke heller hjelpe dem til et godt sted å bo, arbeid og en rusfri hverdag?»
Politiets interesser er innfløkte på dette punktet. Selvsagt ønsker aller helst politiet å slippe å løpe etter småkriminelle heroinister som de må arrestere annen hver dag. Likevel er de skeptiske til signaleffekten ved å åpent se bort fra kriminalitet. For å komme litt tilbake til den politiske økonomien: for politiet er det formålstjenlig å fremstille alle lovbrudd som forbundne med hverandre, og at mer ressurser og utvidede fullmakter for polititjenestemenn vil hjelpe på all kriminalitet. Dette impliserer to ting: for det første at forebygging er mindre attraktivt for politiet enn for samfunnet, og for det andre at dersom det finnes trade-offs mellom ulike kriminalitetskategorier vil politiet være de siste til å forstå det.
På hver sine fronter har derfor beslutningstakerne interesser i status quo. Det er en viktig forklaring på at så mye av ruspolitikken er rent symbolsk. Men Stoltenbergutvalget er et interessant brudd. Det er en klassisk politisk manøver fra regjeringen: i stedet for å mene noe selv, ber de en «ekspertgruppe» (bestående av tidligere politikere) mene det først, og deretter åpner det seg et rom for å gjennomføre politikken fordi man ønsker å «følge opp utvalgets innstilling». Det er en slags moral-på-bestilling. Det kan imidlertid fort vise seg å bli for feigt. Med dagens uttalelser må et heroinutdelingsforsøk vise til helt ekstremt gode resultater for å unngå at en høyreregjering stopper utdelingen i 2013.