Makt, midler og menneskerettigheter

Når det moralske kompasset blir ødelagt, leder kartet oss til de forenklede løsningers juv.

Den etterhvert langtrukne debatten om Oslo Freedom Forum og lederen Thor Halvorssen Mendozas forbindelser til venezuelansk politikk er en interessant mulighet til å slå en kile i en typisk postmoderne, vestlig oppfatning: Ideen om at menneskerettighetene er tilstrekkelig som politisk ideologi – et slags universelt, moralsk kompass.

Spesielt her i Norge kan verden se slik ut: vi har oss skandinaver, som ikke bryter mange menneskerettigheter. Så har vi våre allierte, som ikke er like gode som oss selv, men som bryter ganske få. Til slutt har vi resten av verden, heri inkludert Russland, Kina, India, Iran, Pakistan og Israel, som bryter veldig mange. Vår rolle i det internasjonale diplomatiet er å «påpeke brudd på menneskerettighetene», fordi det er noe vi er gode på.

Denne analysen er fascinerende antimaterialistisk. Vi ser med dette bort fra alt som heter strukturelle årsaker, og velger å anta at brudd på menneskerettighetene er noe som ligner svulster – patologier som kan løsrives fra den øvrige nasjonale og internasjonale politikken. Selvsagt er det ikke slik, og Venezuela er et elegant eksempel.¹

Vi har lett for å tenke på menneskerettigheter som de liberale verdiene: ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett, tankefrihet, organisasjonsfrihet. Men menneskerettighetene i FN-forstand består av flere konvensjoner: FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er i denne sammenheng de viktigste. Alt tar utgangspunkt i deklarasjonen om menneskerettigheter. Den sier blant annet:

Everyone who works has the right to just and favourable remuneration ensuring for himself and his family an existence worthy of human dignity, and supplemented, if necessary, by other means of social protection.

…

Everyone has the right to a standard of living adequate for the health and well-being of himself and of his family, including food, clothing, housing and medical care and necessary social services, and the right to security in the event of unemployment, sickness, disability, widowhood, old age or other lack of livelihood in circumstances beyond his control.

…

Everyone has the right to education. Education shall be free, at least in the elementary and fundamental stages. Elementary education shall be compulsory. Technical and professional education shall be made generally available and higher education shall be equally accessible to all on the basis of merit.

La oss nå tenke oss at vi står overfor en trade-off mellom de liberale, myke menneskerettighetene og de økonomiske og sosiale, harde menneskerettighetene. Hvorfor skulle vi velge å la de myke få forkjørsrett?

I det venezuelanske tilfellet er dette satt på spissen. Realiteten er at etter at Chávez’ menneskerettighetsbrytende regime kom til makta, har fattigdommen blitt redusert², alfabetiseringen er kommet langt³, langt flere deltar i det borgerlige, politiske liv (en myk rettighet!) og langt flere spedbarn får anledning til å nyte godt av sin rett til liv.⁴

Jeg mener ikke at dette per force forsvarer andre menneskerettighetsbrudd. Jeg ønsker bare å løfte ideen om at det kan være en trade-off i enkelte kontekster. For eksempel den venezuelanske, der en temmelig smal elite satt med økonomisk makt, politisk makt og mediemakt om hverandre, og var villig til å bruke militær makt (som de også besatt!) for å få tilbake sine fordeler ved kuppet i 2002. Kanskje har rett og slett Chávez rett i at han måtte nasjonalisere privat eiendom, begrense mediemakten og øke de folkevalgtes innflytelse for å bryte denne koalisjonen. I så fall er det ikke åpenbart hvem som er menneskerettighetsforbrytere og hvem som er Heros of human rights.

Så kan jo vi nordmenn forøvrig undre oss litt over hvorfor det skulle være så radikalt å nasjonalisere nasjonale oljeforekomster, og bruke disse på offentlige budsjetter.

Hovedmoralen i denne historien er at det blir for enkelt å anta at menneskerettighetene kan gi oss veiledning i alle saker. Det er ingen a priori grunn til at ikke også menneskerettighetene kan være i konflikt med hverandre. Hvis vi bruker de liberale rettighetene til å insistere på å aldri gripe inn i forhold til maktmonopoler og fattigdomsreproduserende strukturer, har vi i praksis prioritert disse foran andre menneskerettigheter. Det er ikke alltid moralsk riktig. ⁵

Og det er her det norske establishmentet går seg litt vill i sin egen retorikk. For det er klart at Leopoldo López og andre representanter for de gamle venezuelanske elitene har rett i at Chávez representerer en trussel for deres liberale rettigheter – selv om deres primære eksempel er noe puslete: Chávez har intervenert i fordelingen av bølgelengder til bakke-tv-nettet. Men realiteten i dagens Venezuela er at du har to pakker å velge mellom: den gamle elitepakken og den nye populist-venstrepakken. Begge kjemper for menneskeretter, og begge kan ikke vinne. Det moralske kompasset «menneskerettighetene» er i praksis satt ut av spill, og Thor Halvorssen Mendoza er en som vet å bruke dette rommet til å fronte sin egen fetters interesser.