Datalagring

Det stormer i bloggosfæren, og blåser en lett bris i resten av samfunnet, rundt EUs datalagringsdirektiv. En underlig allianse av libertarianere, ungdom, EU-motstandere og kulturkonservative har forent krefter. Det går mot tap. Høyre pisker sine egne inn, og Kripos har overtalt Fremskrittspartiet.

Mye aggresjon rettes nå mot Kripos, Politiet, regjeringen og andre, som i følge både den offisielle DLD-kampanjen og vanlige bloggere forvrenger fakta og manipulerer tall. Det er godt mulig de gjør det, men plausibliteten ligger på politiets side. Selvsagt fører det nominelt til mindre kriminalitet dersom politiet får utvidede overvåkingsfullmakter. Når Lars-Henrik Michelsen sier at denne påstanden er «udokumentert» er det helt på sida av poenget: det er umulig å dokumentere hva slags nytte man kunne ha hatt av et datamateriale man ikke har. Men gjennom å legge seg på denne argumentasjonsrekken har DLD-motstanderne selv klart å berede grunnen for en debatt der nytten står  i sentrum.

DLD-tilhengernes argumenter er  roughly slik: Nytten av å berge ett barn er tilnærmet uendelig, kostnaden i form av mistede friheter for folk flest er temmelig marginal, da det tross alt er Politiet som skal fylle rollen – igjen – som våre Frontkjempere i Kampen Mot Urettferdighet og Snusk og Trusler og Kommunister og Pedofile.

Mot dette argumentet innvender DLD-motstandere og bloggere omtrent dette: «Dere overestimerer antall barn som blir reddet. Dere sier at nytten er kanskje hundre ganger nesten uendelig, mens det reelle tallet bare er fire uendeligheter!»

På samme måte forsøker enkelte å argumentere mot tortur på Guantánamo ut fra nytteverdien. «Man får ikke virkelig informasjon ut fra folk som blir torturert», ser ut til å være et standardresonnement i vår liberal-borgerlige boble. Så i stedet for å få ut mye dårlig informasjon bør man velge å ikke torturere, slik at man får ingen informasjon. Igjen: I ren nyttekalkulering kan vi, i følge Karl Rove, oppnå å redde tusener av menneskeliv. Næhæi, sier den borgerlig-liberale motstander, det er maks hundre. Og da er det liksom ikke verd «kostnaden»?

Vi kommer ikke lenger med rasjonaliteten. Det rasjonelt kalkulerende, opplyste menneske vil med åpne øyne velge både overvåking og tortur. For å komme videre fra denne dødens aritmetikk må vi ta et sprang der vi antar noen prinsipper, og forsvarer vår posisjon ut fra den radikale idé om at vi enkelt og greit ikke ønsker å hindre pedofiliringer hvis det betyr at vi alle blir overvåket, og at vi enkelt og greit forsaker hundre prosent sikkerhet mot terror hvis en slik sikkerhet krever at mennesker tortureres i vårt navn.

Dette spranget, et virkelig leap of faith, kalles moral. Det er fryktelig skremmende for det jevne medlem av de snakkende klasser, fordi vi innrømmer å forlate den rene rasjonalitet, og da kan jo hva som helst bli resultatet – tanker om radikalt andre samfunn, ideer om nye verdener og harde dommer over egne liv. Men den intuitive motstanden mot overvåking og tortur, som mange av oss besitter, er den riktige intuisjonen. Vi går oss bare så alt for ofte bort i forsøket på å grunne denne intuisjonen i maktas eget språk – statistikken, nytten og dødens aritmetikk.

Disclaimer: Selvsagt er jeg mot datalagringsdirektivet og tortur, og hvis du ikke skjønte det, må du lese en gang til.