Befolkningsvekst

I det siste har jeg flere ganger hørt tidligere klimaendringsfornektere skifte tema. I stedet for å nekte for at klimaendringer er et problem og at det er lønnsomt å gjøre noe med det, har de begynt å benekte at dette er det viktigste problemet. Prima-eksemplet er selvsagt Siv Jensens uhyggelige, selvtilfredse vitsing på Nytt på nytt: Dette er frustrerende for miljøbevegelsen, for denne vulkanen spyr jo ut masse CO₂, og haha. Som om faren for massive klimaendringer etter vulkanutbrudd gjør det mindre viktig at kloden ikke allerede er på bristepunktet.

Men nok om vulkanen. Trenden før dette var nemlig å snakke om befolkningsvekst. For hva er vel vitsen med å kjempe mot klimaendringer, når jordas ressurser uansett er i ferd med å bli spist opp av massiv overbefolkning? Det er mange innvendinger mot dette argumentet – for eksempel at det er relativt enkelt å produsere nok mat til ganske mange flere milliarder mennesker – men på et annet plan har disse menneskene rett: Jorda ville ikke tåle ti milliarder mennesker med vestlig levestandard. Den ville ikke engang tåle seks milliarder mennesker med vestlig levestandard.

Befolkningsvekst og/eller sosial rettferdig fordeling av velstand vil derfor innebære en harmonisering av levestandard, eller – oversatt til Hva Betyr Dette For Deg-journalistikken – vi nordmenn kan ikke forbruke like mye som vi gjør (fortsatt under premisset om rettferdig fordeling av goder og byrder).

Men heldigvis er det mye som tyder på at vi kan oppnå tøyling av befolkningsveksten ved å oppnå sosial rettferdig fordeling. Se på grafene under. I hvert graf-par er den nederste grafen situasjonen i land med (fødselsbasert) befolkningsvekst, mens den øverste grafen er for land som ligger under fødselsraten som gir verden befolkningsvekst. ¹

To ting er verd å legge merke til: I land som har høy mødre-, barne- og spedbarnsdødelighet er det en sterk sammenheng mellom fødselsrater og dødelighet. I land som har lav dødelighet er sammenhengen svakere – til dels ikke tilstede.

Det betyr at vi høyst sannsynlig vil se dramatisk fallende fødselsrater dersom vi klarer å forbedre mødrehelsen og fjerne fattigdom, den viktigste årsaken til spebarns- og barnedødelighet. Disse effektene er sannsynligvis så sterke at de mer enn kompenserer for det økte forbruket velstandsveksten medfører. Det er altså snakk om en win-win-situation, men samtidig et fangenes dilemma.