Våpen, ikke leger

SjefenStyreleder i NHO Service, Per Bergerud, demonstrerer en noe mangelfull forståelse for økonomiske sammenhenger:

Tross alt går det an å drive en industribedrift uten kantine, men det er umulig å drive kantine uten en industribedrift.

Dette er et godt retorisk poeng i formen, men innholdet henger ikke på greip. Selvsagt er det mulig å drive en kantine uten tilhørende industribedrift. Og det er ingenting selvsagt over at jeg gjør mer nytte som f.eks. industriell våpenprodusent enn lege.

Det er mulig å forstå poenget hans på to måter: a) han mener at kantiner forbruker industrivarer, og at det derfor ikke kunne finnes kantiner uten at det fantes industri, eller b) han mener at vi må ha industribedrifter i Norge for å kunne ha kantiner i Norge.

Dersom Bergerud mente å si a), er poenget meningsløst i sammenhengen, der han argumenterer for lav lønnsvekst i samfunnet for å skjerme industrien mot vekst i kronekursen. De valutasterke norske kantinene vil enkelt kunne importere alle industrivarene de trenger (ovner, kjeler og rengjøringsmidler er det jeg kommer på i farta – produkter vi allerede importerer). Vi får derfor anta at han mente b). I så fall er dette det gode, gamle argumentet om at vi ikke kan «leve av å klippe håret på hverandre», underforstått at den egentlige verdiskapingen skjer i industrien, mens serviceyrkene snylter på dette.

I denne mentale modellen av økonomi er råvarer essensen. Disse kan enten selges eller videreforedles i industrien, og deretter selges eller forbrukes som ferdige industriprodukter. Med fortjenesten fra salg av råvarer og industriprodukter kjøper vi oss så tjenester av hverandre og varer fra utlandet.

Svakheten med denne modellen er at f.eks. produksjon av potetgull regnes som verdiskaping, mens utdanning regnes som forbruk.¹ Det manglende leddet i modellen er investeringer, og følgelig også tid. Tjenester kan endre maskiner, rammebetingelser, mennesker, forholdet mellom mennesker og mye annet. En forebyggende helsetjeneste øker den tilgjengelige arbeidskraften, mens en chipsprodusent (som er så effektiv at den leder prisen på chips nedover) kan ha større negative effekter enn den har positive.

Den gammeldagse modellen forutsetter at penger er alt i samfunnet. Men penger er faktisk bare middelet for å nå målet, som er lykkeligere og enklere liv for menneskene som bor her. Skal vi få til det, må vi definitivt ikke la oss lokke til å tro at det er fornuftig å presse flest mulig mennesker over i blind vareproduksjon og tilhørende konsumpsjon.

Svaret er at vi definitivt kan lage gode kantiner her i landet uten å produsere noe som helst industrielt selv. Det er ikke dermed sagt at det er lurt å legge ned industrien, sannsynligvis er det ikke lurt i det hele tatt. Men et lønnsoppgjør handler ikke om å legge ned industrien eller ikke. Det handler om forskjellene i lønnsnivå mellom privat vareproduksjon og offentlig og privat tjenesteproduksjon. Å finne riktig nivå her handler slett ikke om tøvete slagord og liksom-prinsipper á la «ingen kantine uten fabrikk».