indregard.no
Politikk og samfunn

Medfødt

Jeg tror ikke på at alle evner er et resultat av det sosiale miljøet. Hjemme hos meg bor det et barn på fire år, H. H er veldig fysisk aktiv, og står knapt i ro fra morgen til kveld. På vei til barnehagen er det tunge motbakker, men H løper i vei, plukker opp en pinne, slår etter en fugl, lager bom for bilene. Deretter løpes det igjen.

Tekniske duppeditter lærte H seg fra toårsalderen av. MP3-spilleren håndteres med erfarne hender – de blar seg frem til riktig lydbok eller musikk. Favoritten er Kaptein Sabeltann, i alle fall så lenge vi kan hoppe over de klissete låtene om Sunniva. Håndtering av mus og forståelsen av dataprogrammer ligger på et høyere nivå enn mange voksne. Spesielt godt liker H et naturfagsspill vi har på datamaskinen. Her bygges det elektriske kretser, undervannsbåter styres og prinsippene bak sluser forklares gjennom interaktive programmer.

H syns fra før ettårsdagen at fotball var spennende – både da pappa spilte og på TV, men også selv. H sparker ball hardest av alle de jevnaldrende barna i barnehagen. Favorittlaget er Bodø/Glimt – en nedtur for pappa, men moro for mors Bodø-baserte familie.

Det er H som er lederen. H tar kontrollen over leken, og instruerer de andre barna i hva som er riktig måte å bruke en rattkjelke eller å leke brannmann. H liker best å henge med større barn, og ser veldig opp til femåringene i barnehagen. Lillebabyen på seks måneder er forsåvidt også morsom – å herje med.

Å forsøke å telle blåflekkene på Hs legger og knær er en håpløs oppgave. De går over i hverandre og finnes til en hver tid i alle nyanser av lilla og blått. Er man i en hoppelek eller løper rundt med pinner, kan ikke hensyn til litt kroppslig smerte få stå i veien, naturligvis. Av og til gjør det så vondt at H må gråte en skvett, men det går alltid over etter et minutt eller to.

Lar du H kle på seg selv, blir det gjerne sokker med forskjellig farge, en bukse på hodet og en brun genser med teksten «Fyttikatta! Jeg er super!». Det allerede ganske bustete håret fyker alle veier; hårvask blir bare akseptert med list, lempe og «Bamse – verdens sterkeste bjørn»-shampo.

Såklart dette er medfødt. H har alltid vært slik – aktiv, tøff, høy, sterk, utadvent, bestemmende, språkmektig – typiske trekk for gutter, vil jeg kanskje si. Ikke ti ville hester kan få meg til å tro at alt dette er et resultat av sosialt miljø.

Men hun er også omsorgsfull, empatisk, opptatt av å dele, liker å kle på seg kjoler, elsker bamsen sin, og elsker å leke matlaging og kafé. Jeg kunne like enkelt ha skrevet en lang redegjørelse for hvor jentete H er. H er faktisk ikke spesielt gutteaktig. Hun er som barn ofte er – et oppkomme av ulike innfall og utfall.

Og det er medfødt. Barn er lagd slik – nysgjerrige, ivrige, aktive og ofte litt bøllete. Det kan godt hende at det også fins statistiske kjønnsforskjeller mellom barn, men størstedelen av forskjellene mellom kjønnene finnes i observatørens blikk. Vi vet masse om hvordan dette rent psykologisk fungerer: Hjernen har rett og slett enklere for å lagre inntrykk som bekrefter vår initialhypotese enn motsatt (såkalt confirmation bias). Og ja, confirmation bias er en genetisk betinget svakhet, for både kvinner og menn, heteroer og homoer, dumme og smarte.

Ingenting ville være verre enn at H en dag skulle oppdage at de voksne syns det er rart at hun er sånn, fordi hun er jente. Som voksne syns jeg vi har et ansvar for å forsøke å smitte barna med så lite som mulig av dette bås-blikket, og se barna som de individene de er.

kjønn hjernevask