One small step for man

Den amerikanske helsereformen, som i skrivende stund ser ut til å bli vedtatt, er merkelig. Hvis vi ser bort fra Medicare, som gir offentlig helseforsikring til eldre, er dagens helsesystem i USA helt privatisert. Både tilbydere og forsikrere er private, og det offentlige bruker ikke penger på slikt.¹

Helsereformen innfører først og fremst obligatorisk forsikringsdekning for alle amerikanere. Det har vært mye kamp om hvilken modell man skulle velge for denne forsikringen: kun offentlig forsikring (Obamas førstevalg, nå frafalt), kun privat forsikring (som i dag), privat forsikring kombinert med såkalte kooperativer (non-profit-forsikrere) eller privat forsikring kombinert med et offentlig alternativ. Det ser nå ut til at det siste alternativet blir valgt.

Det er lett å le av Tea Party-istene som hevder at Obamas helsereform er både kommunistisk, nazistisk og sosialistisk (samtidig!). Den er kommunistisk fordi den tvinger folk til å være helseforsikret, den er nazistisk fordi det offentlige nå skal bestemme hvem som får behandling (i motsetning til slik det er nå, når skikkelige, private forsikringsselskaper bestemmer!) og den er sosialistisk fordi den bruker offentlige penger på helse. De er absolutt latterlige, der de vandrer rundt med sine plakater og sier absurde ting som at «hvor skal nå folk søke tilflukt, når vi blir et sosialistisk tyranni?»

Men på den andre siden må man gi dem rett i at planen er et langt steg i retning av sosialisme. Den vil jevne ut skjevheter i både helse og inntekt. Enda viktigere: den er en anerkjennelse av at «vi er i samme båt», og den innsikten er et viktig premiss for mange myke inngripener i markedslogikk. Offentlig helseforsikring gjør at kostnadene ved sykdom hos en enkeltperson sosialiseres, og dermed skapes det insentiver for å forebygge helseproblemer hos andre. Det kommer til å bli en viktig motivasjon for å forhindre for eksempel fedme, i tillegg til en motivasjon for å redusere inntektsulikheter i seg selv.

USA har derfor tatt et langt steg i retning av sosialisme, og strengt tatt er dette «hovedtendensen i dag»: nasjonalstatene styrker seg, offentlig forbruk og inngripen øker, og flere og flere friheter reguleres bort i datalagringsdirektiver, miljøforordninger, skatteregler og tilsynssystemer. Rommet for direkte demokrati reduseres i disse reguleringsstatene – flere avgjørelser tas av parlamenter og politiske eliter.  USA og Kina nærmer seg sånn sett det samme likevektspunktet, men fra hver sin retning. Effekten er samfunn som er likere, tryggere og mer stabile, men det er samtidig ikke vanskelig å forstå tea-party-istenes nostalgi.

Kanskje er idealene – republikken og bystatsdemokratiet – umulig å opprettholde i møte med vår tid, fordi de mer strømlinjeforma sosialdemokratiene er mer effektive? Det er i så fall god grunn til å henge litt med hodet for det.