Tusen sportsjournalister med skrivemaskiner

Hvis vi satte tusen sportsjournalister med skrivemaskiner på et OL, ville de da komme på en eneste kritisk bemerkning til våre egne helter? Mye tyder på at svaret er nei.

Tettheten av norske journalister i Vancouver er «til å ta og føle på», for å holde oss til sjangeren. Likevel har ikke en eneste avisredaksjon prestert noen fornuftig, kritisk journalistikk i en svært interessant sak: Hvordan kan det ha seg at en representant for det norske landslaget i ishockey begår brutal vold på banen?

I stedet leverer Dagbladet en sak der flere nordmenn får være karaktervitner for Tollefsen, og hevde at det hele var et uhell. Overskriften hevder typisk nok at Tollefsen ikke ville skadet en flue. Først helt til slutt slipper en dissenterende stemme fra Slovakia til – parafrasert gjennom Expressen. Stol på svenskene for å grave frem kritikk av nordmenn!

VG gjør samme vrien: De lar det hele gå inn i den barnslige ordkampen mot svenskene, og hevder at svenskene er «i harnisk», en typisk desk-måte å diskreditere kritikk. Ingen nordmenn blir avkrevd å ta avstand fra Tollefsens oppførsel. Drøftingen av taklingen handler mest om de resultatmessige konsekvensene av matchstraffen Tollefsen ble tildelt. VG presterer til og med – i redaksjonell tekst – å skrive at det «kan ses på» som slovakens feil at Tollefsen takler fra blindsonen. Og alle sakene om kampen avslutter med betryggende ord fra norske ledere: Han gjorde det ikke med vilje. Bortsett fra en sak. Det er den saken som handler om at han ikke gjorde det med vilje. For sikkerhets skyld har VG lenket opp til en side der du kan se Tollefsen «slå fra seg» i NHL. Oh joy.

Aftenposten velger å trykke en NTB-melding om saken. Kritisk journalistikk på sitt mest økonomiske. Overskriften: «-- Tollefsen mente ikke å skade ham». Sitat: hvem vet? Det er ikke hentet fra artikkelen i alle fall.

Når man ser det hele i slow-motion, er det temmelig lite plausibelt at dette var et hendelig uhell. Se på klippet fra ca. 2:20. Tollefsen ser mot slovaken, er på vei forbi, men løfter i stedet venstre albue i en slagbevegelse rett inn i ansiktet på slovaken. Slovaken ser ut til å være besvimt før han mister hjelmen og slår bakhodet i isen. Det bør være unødvendig å si at denne taklingen kunne gjort Tollefsen til drapsmann, sammen med det noe løse hakebåndet på slovakens hjelm.

Sportsjournalistikken er omfattende, og er flink til å argumentere for sin egen viktighet. Men hvor er featurereportasjene om linkene mellom hockey og vold? Mellom machokultur blant lederne og hendelser som dette? Om hvordan hendelser som dette dekkes over av kapteiner og medspillere, under henvisning til «hendelige uhell»? Hvorfor stilles det ikke spørsmål ved trenernes opptreden, hvorfor kreves det ikke unnskyldninger – hvorfor er det ikke ramaskrik over at Tollefsen nekter å møte pressen, når vi nærmest erklærte krig over at Northug tok en rolig kveld hjemme? Northug hadde bare tapt, og slett ikke vært i nærheten av å drepe motstanderne.

Journalistene i hockeysaken ser ut til å mene at deres oppgave er å forklare hvordan en så snill norsk gutt kan komme i skade for å gjøre noe så slemt. Ingen spør om hvor lenge det norske ishockeyforbundet har tenkt å utestenge Tollefsen fra landslaget, eller om det ligger flere slike små drapsmenn latent i hockeylandslaget. Eller om hvilken oppladning og opp-psyking som skal til for å motivere handlinger av dette kalibret.

Svaret er at sportsjournalistikkens kritiske sider har en svært trang ramme. Den er en del av det store, episke maleriet som vi bygger rundt «våre» norske idrettsutøvere. Den mediale kritikken av Northug tegnet et bilde av en jaget mann, kanskje til og med en underdog til slutt, og tabloidene kunne dermed juble over perfekt dramaturgi da Northug fikk sin revansje på lagstafetten. For en seier for Northug! For Norge! For det nasjonale prosjektet!

Men norske idrettsutøvere er – i våre egne øyne – ekstreme, flinke, ikke dopet, trener mer enn alle andre, amatører, folkelige, som oss andre. Inn i det bildet passer forfølgelsen av Northug perfekt. Vi jekker på det eneste trekket som ikke kler «det norske» – kjepphøyheten. Og vips, så vant han. Norge vant. Å kreve at Tollefsen soner straff for sin opptreden ville kreve å stille spørsmål ved om ikke mange norske idrettsutøvere er som alle andre lands – selvopptatte, ganske uintelligente, preget av en usunn machokultur, overtente, uten respekt for andre mennesker. Og en slik sak vil jo ingen lese.

PS: Morgan Andersen viser seg som en av få kritikere. Han sier: «Det er umulig å si hvor ødeleggende dette ble for Norge, men slovakene gjør jo to scoringer i det påfølgende overtallsspillet.» Oversettelse: Det var dumt å nesten drepe ham, for da tapte vi kampen.

Shampo Knutsen bidrar også til å gjøre denne grisetaklingen til et taktisk feilgrep: «Taklingen var ganske stygg. Det er ikke noe mer å si om det. Det gjorde at Norge kom skjevt ut, og mistet en god back.» Ganske stygg? I tillegg er det litt uklart for meg om Knutsen mener taklinga var stygg fordi den gjorde at vi mista en god back…

Innlegget er også kryssposta i Dagbladets papirutgave, 1. mars 2010.