Snørr og barter bak sløret

‘Narr meg ikke til å le’ er det første jeg tenker når jeg hører Per Willy Amundsen i Dagsnytt 18. Fremskrittspartiets forslag om å forby niqab og burka i offentligheten begrunnes i ønsket om å fremme likestilling mellom kjønnene, men det er verken pragmatisk eller idealistisk likestillingspolitikk. Det igjen er kanskje ikke overraskende, da de som støtter forslaget aldri før har vist interesse for statlig innføring av likestilling.

I Nord-Norge, der Per Willy og jeg er født, har vi store mengder fundamentalistiske religiøse. De er kledd i lett gjenkjennelige klær, de har strenge regler for hvordan de kan te seg i forsamlinger, guttene kan ikke spille fotballturnering på søndager (et stort integreringsproblem!), jentene spiller ikke fotball, noen har ikke lov til å ha fargefjernsyn, spille kort eller danse.

I tettsteder som Beisfjord og Håkvik utgjør de opp mot halvparten av befolkningen, i hele Narvik kommune kanskje så mye som fem til ti prosent. De gifter seg nesten utelukkende internt i sekta i svært ung alder (18-20 år), og kvinnene forventes å være hjemme for å føde barn etter at de har gjennomført videregående skole. Vi snakker om læstadianerne.¹

Det er hevet over enhver tvil at læstadianismen er kvinneundertrykkende og påfører både kvinner, menn og barn alvorlige begrensninger av deres frihet. Kvinner, for eksempel, skal alltid gå i fotside skjørt og ha (det veldig lange) håret i knute. Mennene får ikke drikke alkohol. Lederne i menigheten har full tolknings- og instruksrett og er alltid menn. Hvis du nå innvender at det er frivillig å bli med, tar du feil. Du fødes inn i sekta og døpes inn. Å bryte ut av sekta betyr i mange tilfeller å si permanent adjø til familien og størstedelen av din omgangskrets.

Ville det fremmet likestillingen å forby disse kvinnene å gå i lange skjørt, og tvinge dem til å ha håret løst på offentlige steder? Naturligvis ikke. Det ville presset læstadianismen enda lengre inn i sine egne, lukkede rom. Det igjen ville kanskje ha ført til noen flere utbrytere, men til gjengjeld langt strengere intern justis.

Håpet til unge, læstadianske kvinner er først og fremst revolusjon nedenfra, fra deres egne rekker. En forsker blant Lavangens læstadianere² har funnet at unge læstadianerjenter bruker skjørtelengden og moteklær for å, på jøssingvis, bygge sin identitet og utfordre maktforholdene i kirka. Men de kulturelle kodene er det bare de selv som forstår: hadde Per Willy kommet til Lavangen med langskjørtforbud i hånda, ville denne formen for opprør og motstand plutselig gått fra å være deres egen til å bli et uttrykk for makta.

Vi møter det samme dilemmaet i Iran. Hvis Vesten går tungt inn for å støtte den grønne bevegelsen, og tegner et bilde av de grønne som nærmest vestlige liberalister, er saken tapt. Selv om motstanden mot de iranske mullaene er stor blant folket, er motstanden større mot USA. På samme måte tror jeg mange norske kvinner føler at det de facto påbudet om høyhælte sko er mer en plikt enn en frihet i julebordssesongen. Forbyr vi høyhælte sko, vil imidlertid dette gi flere høyhælte sko.

Det er i grunn et ganske enkelt prinsipp: Det nytter ikke å bruke påbud for å forby påbud, like lite som det nytter å drepe for å unngå drap. Og i valget mellom å bli undertrykt av sine egne og å bli undertrykt av noen andre, velger alle å bli undertrykt av sine egne.