Euroops

Det har unektelig vært praktisk når man skal på ferie til Europa. Slutten for pesetas, lire og mark har betydd at jeg sparte minutter i gamle dager, da jeg faktisk brukte kontanter. Nå gjør ingen det lenger, så minuttinnsparingene har tatt slutt. Og eurosonen rister i grunnvollene, allerede i sin første krise.

Jeg har aldri skrevet om det på bloggen, men jeg har sagt dette mange ganger in real life. En pengeunion henger sammen med pengepolitikken – altså renta – og rentevåpenet er noe vi bruker for å a) hindre bobler og b) stimulere økonomien i kriser. En pengeunion er derfor lurt under en forutsetning: alle landene i unionen opplever bobler og nedgangstider samtidig og like alvorlig.

Oversatt til EU-forhold betyr det at vare- og lønnsmarkedet må være ett, noe som også innebærer at folk må kunne flytte helt fritt mellom landene – ikke bare formelt, men også reelt. Det betyr at et optimalt fungerende marked krever at alle mennesker i EU kan arbeide fritt, og umiddelbart, i hele EU. Det fordrer, med andre ord, en standardisering av språk. Det har vi ikke. Blant annet derfor består EU i dag av flere økonomiske soner, med separate utfordringer og behov. Men den samme renta, og den samme, strenge begrensningen på bruk av finanspolitiske virkemidler.

Med andre ord: Euro er en god idé for alle de situasjonene vi ikke trenger valuta og pengepolitikk. Når vi faktisk trenger dem, er euro nesten alltid en dårlig idé. Den er et politisk verktøy, tenkt brukt for å tvinge frem integreringen av de europeiske markedene og landene, men rent økonomiskfaglig er den latterlig. Det føler Hellas og Spania på kroppen nå. Både Storbritannia og Euro-sonelandene skal være sjeleglade for at britene er utenfor, slik at en katastrofe kunne unngås.

For å gjenta poenget i Paul Krugmans blogginnlegg, lenket over: Spanias problemer i dag skyldes ikke uansvarlig økonomisk politikk. De hadde budsjettoverskudd og rolig stemning. Så fikk de en boligboble, fordi økonomien gikk godt men renta forble svært lav (fordi resten av EU ikke gikk godt). Dermed steg spanske lønninger, og når boligbobla sprakk var det umulig å raskt justere ned disse lønningene. Konsekvensen ble arbeidsledighet, fordi spansk arbeidskraft nå var overprisa. Alt kunne vært unngått dersom spanjolene hadde fått sette opp renta for å bremse sin egen oppheting.

Så hva er det jeg prøver å si? I told you. Og at litt mer ydmykhet fra europositivistene hadde vært fint.