Dynamittprisen

The Real-world Economics Review ¹ har tatt på seg ansvaret å dele ut en slags antinobelpris i økonomi, den såkalte dynamittprisen. Prisen deles ut til de tre økonomene som i størst grad bidro til å muliggjøre den Globale Finansielle Kollapsen.

Jeg er særlig glad for at vi har en norsk representant! Nominasjonen av Finn Kydland viser  hvor viktig Norges Handelshøyskole er for teoriutviklingen på dette viktige og destruktive området.

Ti kandidater er funnet verdige til å være med i avstemningen, og jeg gjengir dem her sammen med en nokså fri oversettelse av juryens begrunnelser:

• Fischer Black + Myron Scholes, som sammen utvikla Black-Scholes-modellen, selve motoren bak utviklingen av finansielle derivater. Disse hypotetiske utregningene av derivatpriser var avgjørende, ikke bare fordi de er falske, men også fordi disse likningene gjorde at relevant og hastende økonomisk forskning om den virkelige verden ble oversett av hele profesjonen.
• Eugene Fama, som mer enn noen annen står bak teorien om «perfekt fungerende markeder». Denne ga den moralske begrunnelsen for alle typer grådighet, griskhet og inkompetanse i næringslivet. Den ga oss også rasjonalet for deregulering. Teoriens utbredelse gjorde at diskusjoner om irrasjonalitet hos investorer, bobler og destruktiv spekulasjon har forsvunnet fra akademiske miljøer. På disse tre måtene har Famas arbeid skapt miljøet som muliggjorde den Globale Finansielle Kollapsen.
• Milton Friedman, som spredde vrangforestillingen – gjennom hans egen misforståelse av den vitenskapelige metode – at økonomien kan modelleres presist ved hjelp av kontrafaktiske proposisjoner om dens natur. Dette spilte sammen med hans forenklende teori om penger, og inspirerte utviklingen av finansielle teorier basert på urealistiske forutsetninger, som til slutt fasiliterte den Globale Finansielle Kollapsen. Han åpnet enkelt og greit døren for alle som ønsket å teoretisere uten frykt for å måtte koble seg til verden.
• Alan Greenspan. I rollen som sentralbanksjef i Federal Reserve System fra 1987-2006 ledet han både overekspansjonen av penger og kreditt som skapte selve boblen som sprakk og promoterte aggressivt et syn på finansielle markeder som naturlig perfekte og uten behov for regulering. I en høring i kongressen 28. oktober 2008 innrømmet Greenspan at hans teoretiske grunnsetninger, brukt i over førti år, var uten fundament, og at dette var årsaken til hans forvirring og mislykkethet.
• Assar Lindbeck. Hans vedvarende arbeid for å gjøre den såkalte nobelprisen i økonomi nærmest eksklusivt forbeholdt neoklassiske økonomer har i seg selv bidratt sterkt til å dreie økonomprofesjonen og verdensopinionen i retning av markedsfundamentalisme.
• Robert Lucas. Han utviklet hypotesen om rasjonelle forventninger, som ved å definere rasjonalitet som evnen til å presist forutse framtida, og dermed preseterte å både å styrke Friedmans antakelse om at pengepolitikk ikke påvirker realøkonomien og – for å være rigorøs – fjernet økonomien enda lengre fra virkeligheten enn Friedman hadde våget å håpe.
• Richard Portes, som passet på å undertrykke enhver heterodoks økonoms bekymringer om finanssektoren gjennom sin stilling som generalsekretær i Royal Economic Society (1992-2008). I 2007 skrev han en  rapport for det islandske handelsdepartementet, der han erklærte de islandske bankene som fullstendig friske – måneder før de kollapset. Når kritikere begynte å stille spørsmål ved den faktiske tilstanden i den islandske banksektoren, responderte han med å skrive en rekke brev til Financial Times der han avviste spørsmålsstillerne som inkompetente og uprofesjonelle.
• Edward Prescott + Finn Kydland, som sammen utviklet og populariserte realkonjunkturteorien. Denne underminerte økonomifagets forståelse av dynamiske, mikrøkonomiske prosesser ved å totalt se bort fra kreditt i de økonomiske konjunkturene.
• Paul Samuelson, hvis innføringsbok (Economics: An Introductory Analysis, oversatt til nitten språk og utgitt i førti engelske utgaver) populariserte neoklassisk økonomisk teori, og dermed bidro mer enn noen annen økonom til spredningen av teorien og dermed til dereguleringen av finanssektoren som foranlediget den Globale Finansielle Kollapsen.
• Larry Summers, som i sitt arbeid som finansminister i USA (og tidligere som økonom på Harvard og i Verdensbanken) opphevet Glass-Steagall-loven, som siden 1929 hadde holdt innskuddsbankene vekk fra casinobankene. Han arbeidet også med Greenspan og ulike Wall Street-aktører for å torpedere alle forsøk på å regulere derivater.

Godt valg – du stemmer her.