Horeri

Dagbladet slår opp at det er like mange prostituerte som før, selv om det nå er blitt forbudt. Dette er ikke særlig overraskende. Tilbud og etterspørsel lar seg ikke lovregulere. Et lovforbud innfører en ny kostnad: for å være nøyaktig, er den [antatt risiko for å bli tatt] x [antatt kostnad ved å bli tatt]. Økonomien i dette forutsier derfor et skift i retning av innendørs prostitusjon. Gateprostitusjon – der risikoen for å bli tatt er høy – har hatt en større økning i total kostnad (pris + kriminalitetskostnad) enn innendørs prostitusjon.

Selv om journalisten heldigvis unngår å si det, antydes det i artikkelen at dette resultatet ikke er bra. Det skjønner jeg ikke helt. Loven mot salg av seksuelle tjenester ble nesten utelukkende begrunnet med to ting: a) vanlige folks redsel for å se nigerianske horer på gatene, og b) ønsket om å redusere menneskesmugling. Målsetting a) er jo åpenbart i ferd med å nås. Målsetting b) har ikke blitt svekket.

Et annet, og litt mer eksotisk, økonomisk argument, er at lovreguleringen sannsynligvis forbedrer levevilkårene til de prostituerte noe, på den måten at de får litt høyere inntekt. Teoretisk skjer dette fordi de prostituerte har bedre estimater på risikoen for å bli tatt enn kundene: kundene tror nesten helt sikkert at risikoen er større enn den reelt sett er. Følgelig betaler kundene en høyere «premie» for tjenestene enn det de prostituerte ville kreve for å selge dem. Ching, ching, ren rent-seeking, som det heter på fagspråket.

Bare så det er sagt, så støtter jeg forbudet. Jeg har bare litt mindre tro på dens fantastiske og magiske påvirkningskraft enn det mange politikere har. En empirisk årsak til dette, er at prostitusjon har vært moralsk fordømt til «alle tider», men likevel forekommet i noenlunde samme omfang. Bare når den moralske fordømmelsen oppheves, skjer det en økning (som i Thailand, for eksempel). Lovforbudet har derfor ingen selvstendig moralsk effekt på prostituerte eller kunder – bare på deres pris- og risikovurderinger. Samtidig gir lovforbudet ordensmakten en mulighet til å gripe inn overfor prostitusjonsmiljøer som blir pågående, glir over i annen kriminalitet eller er til skade for kunder og/eller ansatte – uten å måtte gå den vanskelige omveien om å bevise denne andre kriminaliteten. Med andre ord: i normaltilfellet minimal effekt i både positiv og negativ retning, i ytterliggående tilfeller (som tross alt gateprostitusjonen i Oslo i 2008 var) gir det virkemidler til å gripe inn.

Men det som egentlig burde gjøres noe med, er at ressursulikhetene i verden er så store at noen kan, på en liten time, tjene hele prisen for tilgang til andres seksualitet. Det er rett og slett synd at enkelte har så lav inntekt at prostitusjon lønner seg. Prostitusjon er en påminnelse om hvor fattige mange er, og den beste måten å gjøre noe med prostitusjon er å jevne ut disse økonomiske skillene. Da ville vi stå igjen med luksusprostitusjon, som så vidt jeg har forstått rapporteres som en temmelig uproblematisk tjeneste av både de prostituerte og kundene.