Realpolitikk uten hensikt
Jeg blir lettere kvalm av hyllestene til Obamas tale. De deler seg røft inn i to: De som hyller talen fordi den retorisk var en effektiv tale, og de som hyller talen fordi de mener Obama har forsvart på en god måte at politikk er å forene realpolitikk og idealpolitikk: altså at fred krever krig.
Det er ikke vanskelig å være enig i begge deler. Men det er samtidig viktig å påpeke at det realpolitisk ofte er både viktig og riktig å opptre idealpolitisk i opposisjon. Alle oppegående mennesker skjønner at Obama ikke kan avslutte krigene i Afghanistan og Irak over natten, og ende Midt-Østenkonflikten uten å tape for mye politisk kapital i USA. Men når han forsvarer disse realpolitiske slutningene, er det eksepsjonelt utaktisk av alle som ønsker disse utfallene å ikke kreve mer av ham enn det han kan få til i dagens situasjon!
Foreningen av det realpolitiske og idealpolitiske, som Obama snakker om, har forøvrig et annet navn. Det heter realpolitikk.
Det idealpolitiske, det utopiske, det overordna: i små glimt av det eksepsjonelle er det disse som drar verden videre. Det kan dreie seg om Berlinmurens fall, om Tiananmen, om den franske revolusjon, om valget av Obama. Realpolitikk sans disse øyeblikkene er verden under første verdenskrig, verden under kolonialismen, slaveriet. Vi som ikke er Obama er individuelt realpolitisk maktesløse; vårt eneste håp er å endre spillereglene for det realpolitiske gjennom det idealpolitiske. Obama, på sin side, er idealpolitisk maktesløs: uten de idealpolitiske skiftene står han uten noen andre alternativer enn å gjennomføre det realpolitisk nødvendige.
Det er on balance sikkert mange grunner til å hevde at Obama har gjort mer enn de fleste andre for fred det siste året, men det er på ingen måte strategisk å hylle ham for det, dersom fred faktisk er målet. For verdensfred er en utopi, en fantastisk idé, en idiotisk (i betydning u-realpolitisk) tanke som alle verdens mennesker stiller seg bak.
Fredssaken trenger de store skiftene, de fascinerende revolusjonene, de små øyeblikkene av ren menneskelighet – ikke et Nobelforedrag som i tydelige ord staver frem nødvendigheten av evig krig.
Dette handlet altså bare om prinsippene i selve talen. Verre for Nobelprisens del, og definitivt verre for tolkningen av talen, er at Obama ikke er i nærheten av å følge disse prinsippene selv. Proporsjonalitet og ideelle målsettinger er kriteriene Obama setter opp for en «god krig». Joda, lykke til med å forsvare det i de to krigene Obama fører for øyeblikket.
Sant å si er Obamas ord under pressekonferansen de mest ærlige og relevante han har sagt i dag: USAs interesser er Obamas anliggende, sa han. Fred er Obamas anliggende all den tid fred fører til USAs interesser. I tråd med dette overordnede prinsippet, milevis fra idealisme (dog kanskje i tråd med en nasjonalistisk idealisme?), har administrasjon vært mer ettergivende overfor Israel enn noen annen. Fred og rettferdighet er for Obama underordnede verdier. At et samstemt norsk establishment ikke reagerer i det hele tatt når den kapitalistiske verdens leder forer dem budskapet med teskje tyder på at de tilhører en tredje kategori av Obama-tale-hyllere: de som hadde bestemt seg på forhånd om at Obama er verdens beste taler og statsleder.