Nullvekst
- Det er svært sannsynlig (p > 0.75) at vi i de neste femti årene vil måtte oversette økt økonomisk vekst til økte klimaendringer. Det som kan redde oss fra denne begrensningen er enten en radikal ny teknologi som gjør energiforbruk drivhusgassfritt, og som lar seg rulle ut nesten umiddelbart (p ≈ 0.1) eller at verdens klimaforskere tar feil (p ≈ 0.15)1
- Økte klimaendringer er i seg selv dempende for økonomisk vekst, noe som styrker punkt 1. Hvis vi ser økte klimaendringer i år 1 og fortsatt ønsker oss økonomisk vekst i år 2, må vi både bygge om infrastruktur ol. til å håndtere den endra naturen og ha nok energi til vekst: det betyr mer utslipp, noe som betyr at det blir enda vanskeligere å oppnå vekst i året etter det.
- Økonomisk vekst har fallende marginal avkastning i form av lykkelighet og velstand. Det betyr i klartekst at da nordmenn gikk fra 5 000 til 10 000 i gjennomsnittlig inntekt førte det med seg langt større positive utviklingstrekk enn da vi gikk fra 95 000 til 100 000.
- 1 + 2 innebærer at økonomisk vekst er et begrenset gode.
- 3 innebærer at økonomisk vekst vil ha størst positive effekter dersom den brukes i land med lav inntekt.
- Konklusjon: Det nyttemaksimerende (utilitaristiske) punktet i avveiningene mellom klimaendringer eller nullvekst og vekst i høyinntektsland eller vekst i lavinntektsland ligger definitivt i å la all veksten tilflyte lavinntektsland, og ganske langt i retning av nullvekst totalt (dog neppe helt i nullvekst).
- Konklusjon, oversatt til norsk: Det moralsk riktige, dersom man er opptatt av å skape mest mulig velstand i verden, er å sette ambisjonene for økonomisk vekst i vesten til 0.2
- Et lite a propos: Hvis pkt 1-7 gjelder, vil overføringer til folk i fattige land være langt å foretrekke foran å bruke penger over norske statsbudsjetter.
For de som er interessert i økonomisk historie, er vi tilbake på i en variant av en malthusisk verden, fra tiden før økonomisk vekst var «oppfunnet». Thomas Malthus postulerte at mennesker som ble litt rikere, produserte flere barn, og dermed brukte den større mengden mennesker mer av ressursene, og så ble alle fattigere (i snitt) igjen, og de produserte færre barn, og alle ble litt rikere igjen. Det var en evig felle der det eneste som definerte velstandsnivået var hvor mye jord du hadde tilgjengelig, og «velstand» var ensbetydende med å ha flere barn. Etter Malthus kom den industrielle revolusjon, og hele resonnementet ble gjort meningsløst av konseptene «avkastning på realkapital» og «produktivitetsøkning», som gjorde det mulig å faktisk bedrive vekst selv om folketallet økte.
Det som er likt med vår situasjon er at vi har en totalt sett begrensende faktor (vekst) som «murer oss inne» i en situasjon der vi ikke kan spise kaka og samtidig beholde den. Begrensningene på utslipp er våre jordbruksarealer.
- Etter min mening er 15 % sannsynlighet her veldig høyt, men jeg bruker det likevel for the sake of the argument. Konklusjonen avhenger nemlig i liten grad av den nøyaktige vurderingen her, og derfor mener jeg at selv klimaskeptikere bør være enig med meg.
- Hvorfor ikke lavere enn 0 for å frigjøre vekst til resten? Vel, først og fremst fordi økonomier i planlagt deflasjon er særdeles lite effektive, og fordi erfaringer viser at man da går tilbake til svært forurensende (men billige!) vaner (se f.eks. postsovjetstatene). Sekundært fordi utdanning lønner seg dårlig i samfunn som opplever sammentrekkende økonomier, og utdanningsgruppene vil være nødvendige (men ikke tilstrekkelige!) for å skape teknologiske løsninger som løser opp i problemene.