Klasseskiller

Her er et eksempel på hva offentlige skattelister kan brukes til. Kartet viser Oslo kommune. Prikkene viser hvor mange av landets tusen største formuer som befinner seg på hvert postnummer. Skalaen er litt vanskelig å ta på øyemål. Den minste prikken er en person, mens de oransje prikkene på Bygdøy inneholder hhv. 15 og 18 personer.

Ja. Det betyr at 18 av Norges rikeste har samme postnummer; 0286 Oslo.

Legg forøvrig merke til at det bor desidert flest mennesker i de østlige og sørlige delene av Oslo, men vi mangler helt prikker.

Dette er helt åpenbart ikke grafsing, som Jarle Petterson ville ha kalt det. Dette er helt sentral kunnskap vi trenger for å vite om maktforholdene i samfunnet. Slik vårt samfunnssystem fungerer, finnes det på papiret en maktbalanse mellom den private rett til å diktere bruk av egne eiendeler (herunder bedrifter) opp mot samfunnets rett til å pålegge plikter (skatter og reguleringer) og drive allmennyttige aktiviteter. Denne balansen er, som jeg vel antyder, nettopp en balanse. Den kan komme ut av likevekt. Det legitimerer i så fall endringer. For å kunne vite noe om dette, må vi vite om formuene, om styrevervene, om bostedene – kort fortalt, om maktsentrene. Det er 100 % legitimt og en helt nødvendig bestanddel i samfunnslimet.

Over kan du se at fordelingen av prikker til forveksling ligner boplassene til bystyremedlemmene i Oslos byråd. Slike bilder er gode argumenter for kritikere av sosialdemokratiets maktstrukturer, der jerntriangler av politisk, økonomisk og kulturell makt raskt får anledning til å dannes. Det er betimelig å spørre seg om den demokratiske makta er illusorisk, når de sosiale og formelle båndene mellom de politiske og økonomiske elitene er så tette som i Oslo.