Hvorfor ikke sosialisme?

G. A. Cohens siste utgivelse ble et lite, pent særtrykk av et essay: Why not socialism? Cohen døde 5. august i år. Jeg har lest boka.

Cohen bedyrer at spørsmålet i tittelen ikke er retorisk. Utgangspunktet for resonnementet er campingtursosialismen. På campingtur er vi nemlig alle kommunister: Vi deler på det vi har, vi bidrar med det vi kan, og ingen ville finne på å innføre markedsmekanismer for å fordele fisken og oppvasken på en felles campingtur.

Deretter gjenstår det sto vesentlige spørsmål. For det første; hvorfor er det ønskelig å overføre denne modellen til samfunnet som helhet? Og; er det mulig å overføre denne modellen til samfunnet? Det er tydelig Cohen har latt seg irritere kraftig av motdebattanter som ikke skiller disse spørsmålene fra hverandre.

På det første spørsmålet svarer Cohen at det definitivt er mange som ønsker seg en fordeling av goder og byrder som er mer i tråd med sosialistiske prinsipper; og dessuten at det ikke er mulig å moralsk forsvare utfallene som den globale kapitalismen gir oss. Han drøfter på elegant vis forskjellen på å forstå kapitalismen og å forsvare den: Mens vi kan lære av Adam Smith at privat grådighet kan lede til gode løsninger for menneskeheten samla, er ikke dette i seg selv et forsvar av markedsmekanismen. Et eventuelt forsvar vil måtte basere seg på at kapitalismen gir bedre resultater enn konkurrerende systemer. Og her gjør han også en viktig påpekning (i forbindelse med spørsmål nummer to): Det at et sosialistisk system er mindre effektivt enn kapitalismen er ikke et avgjørende argument for kapitalismen.

Så til spørsmål nummer to. Det lar seg delvis svare på. Cohen trekker frem to svært viktige poenger for sosialismen som sådan. For det første trekker han frem at en egalitær fordeling av muligheter er målet, en såkalt equality of opportunity. Deretter trekker han veksler på John Roemers viktige arbeider om sosialismens muligheter innenfor markeder. Det har jeg selv også skrevet om tidligere. Cohens hovedpoeng er at mens leninist-stalinistisk kommunisme skrev ut sentralstyring som mekanisme for å jevne ut forskjellene, er det ikke umulig å tenke seg sosialisme basert på distribuerte fordelingsmekanismer (á la markeder).

Kortversjonen er at mens kapitalismen har privat eierskap og privatiserte lønns- og prismarkeder, sovjetkommunismen hadde statlig eierskap og sentraliserte lønns- og prismarkeder, har sosialdemokratiet langt på vei gått i retning av den ene blandingsmekanismen ved å beholde privat eierskap, men sentralisere lønns- og prissystemet (i praksis ved å utjevne inntektssystemet gjennom skatteseddelen). Markedssosialismen hevder at vi trenger informasjonen som lønns- og prismarkedet gir for å fungere effektivt nok, og at vi derfor må beholde det. Det private eierskapet, derimot, trenger vi ikke. Roemer hevder at dette er veien til et mer rettferdig system går gjennom dette eierskapet. Det er først og fremst gjennom eierskap til arvbare verdier at folk får radikalt ulike muligheter i livet. Det er derfor riktig å kalle markedssosialismen for en fjerde vei.

Jeg syns dette er spennende ideer, men essayet som helhet gir få eller ingen svar på hvordan man skal gå videre for å oppnå dette. Det er litt skuffende, men som helhet gir likevel essayet motivasjon til å arbeide videre med problemstillingene. Det er fortsatt en trykkende enighet om at det er helt greit at verdens økonomiske system levner en milliard i fattigdom som kunne vært løst av omfordeling fra de ti prosent rikeste. Det eksisterer en konsensus rundt at det er utenkelig å begrense den økonomiske veksten for å redde klimaet. Disse enighetene må utfordres, og de må utfordres av et menneskelig system. Sosialismens nisje og motivasjon ligger her.