Vi er alle syndere

Martin Bright signerer sin egen skyldighetserklæring i Spectator:

Incidentally, I now think the invasion was indeed an error: carried out at the wrong time, by the wrong coalition for the wrong reasons. But where I do agree with the "decents" is that those who opposed intervention in 2002/3 were arguing for the murderous Baathist regime to stay in power. This should remain on their conscience just as the murderous consequences of the invasion are on the conscience of those who supported the war.

For norske lesere er sikkert begrepet «decents» ukjent. Det handler om venstreliberalere som er anti-islam, pro-irakinvasjon og skeptisk til kritikk av Israel. I Norge ville vi vel kalle dem høyrevridde, men det er altså en mer sofistikert posisjon enn som så. Det dreier seg om de som er mot islam fordi de er skeptisk til religioners innflytelse, for irakinvasjon fordi de var mot Saddams regime, og skeptisk til kritikk av Israel fordi de mener den stinker antisemittisme. Merkelappen decents har de pådratt seg fordi dette er en slags tesalongversjon av venstreliberalisme; en måte å unngå å «heie på» noen sider i enhver debatt. I mitt hode leser slike liberalere Morgenbladet og Dagens Næringsliv, for balansens skyld.

Men nå roter jeg meg bort. Brights argument er, prima facie, absurd. Han mener altså at det var galt å invadere Irak, i motsetning til hva han mente i 2003. Men samtidig mener han at de som var mot invasjonen har blod på sine hender. Chris Bertram karikerer ham med følgende tittel: «Teh evil bastards who advocated what, er, seems to have been the right thing».

Jeg har lite til overs for Smiths balanse, fordi det gir et inntrykk av at denne vurderingen ikke ble gjort at the time. Men selvsagt var alle som sto mot invasjonen i Irak klare over at det medførte at Saddam ville sitte videre. Hvorvidt man skal invadere er et binært valg: invadér eller ikke invadér, og hva man velger å støtte vil basere seg på hva man mener er best, ikke hva man mener er den teoretisk optimale situasjonen. Det var ikke tre knapper å velge mellom: «invadér», «ikke invadér», «fjern Saddam og innfør liberalt demokrati og en fungerende rettsstat og en adekvat løsning på kurdernes situasjon over natten».

De som støttet invasjonen oversolgte invasjonen med mange hundre prosent. Mer alvorlig er det at den folkerettsstridige krigen kan ha ødelagt troverdigheten til FN-systemet for alltid, og at enorme ressurser ble brukt på en relativt lite fruktbar krig i Irak i stedet for å hjelpe til i reelt fredsbevarende blåhjelmoperasjoner i Kongo og Sudan. Hvis vi først skal føre regnskap, skal disse dypt alvorlige problemene føres opp på regnskapet til invasjonsforsvarerne.

I tillegg fantes det et FN-spor som, med amerikanernes støtte, kunne ha blitt fulgt mye lengre, og det er derfor uklart hvor lenge Baathregimets overgrep ville ha fortsatt. Diskusjonen i forkant av invasjonen gikk nettopp på hvorvidt man skulle forhandle og hva man kunne gi for å løse opp i det kvelende boikottregimet som var påført Irak, om som i praksis ga makthaverne minimalt å tape. Invasjonsforsvarerne valgte i stedet å villede FN og verdensopinionen ved å konstruere myter om masseødeleggelsesvåpen og lenker til Al-Qaida.

Nå er det jo også fristende å peke på hvem som innsatte Saddam in the first place, men det skal jeg ikke gjøre. Det er jo strengt tatt ikke en relevant opplysning når vi skal «trykke på en knapp» i 2003.

Det var det rent pragmatiske. Fra den teoretiske siden kan det også problematiseres om ansvaret bør fordeles likt mellom en drapsmann og en som ikke hindrer drapsmannen. Jeg mener ikke det, og jeg kjenner ikke til noen teori om rettferd som gjør en slik likestilling. Hvis vi som var mot invasjon er skyld i de kontrafaktiske overgrepene til Baath-partiet etter invasjonen, er vi ikke da også skyldige i alle andre overgrep der vi ikke argumenterer for invasjon – Kina, Kongo, Guantánámo? Hvordan kan man forsvare en slik idé om ansvar?

Det moralske regnskapet er altså enkelt å gjøre opp, og det finnes ingen slik decent balanse. Vi på vår side hadde kanskje endt opp med Saddam i noen måneder eller år mer, men vi hadde gjort et løp som hadde forhindret fire års tilsidesetting av Sikkerhetsrådet. Vi hadde et sterkt engasjement for og interesse i å forhandle videre med Irak (dog ville det jo bli vanskelig for Saddam å kvitte seg med våpen han ikke hadde…). Selv om Baathregimet var grusomt, var det ikke i nærheten av like dødelig som invasjonen. Selv om det var vanskelig å få til et demokrati gjennom påvirkning fra utsiden, er det ikke uten videre mulig å hevde at det var vanskeligere enn det nå er å få til fra innsiden.