Synd på Solberg? Stemmen som substitutt!
Erna Solberg har slått Høyre opp på mantraet om at de vil samarbeide med hvem som helst på den noe arbitrært definerte «borgerlige siden». Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår appellen ved denne holdningen: mens de andre krangler, tar Høyre ansvar for å kaste regjeringen. Men jeg forstår samtidig ikke det realpolitiske innholdet i en stemme på Høyre på dette grunnlaget.
Hvis KrF, Venstre, Høyre og FrP sitter med flertallet etter 14. september, blir det endringer i regjeringen. Argument nummer én for en høyreorientert velger ser ut til å være å bli kvitt den rødgrønne regjeringen, men dette kan altså ikke gjøre noe til eller fra for valget mellom partiene på sentrums- og høyresiden.
Argument nummer to kan være at man ønsker en av partienes politikk. To faktum knyttet til Høyre gjør dem lite attraktive for velgere som er opptatt av de faktiske resultatene. For det første har de som eneste parti i praksis nektet å klargjøre hvilken politikk de ønsker å gjennomføre – de velger å prioritere regjeringsspørsmålet foran politikken. Det andre faktum er at all politikken i Høyres program gjenfinnes hos de øvrige tre partiene. Det er derfor fristende for en velger som legger vekt på argument nummer to å stemme på det partiet som ellers ivaretar din hjertesak.1 Stemmer du på Høyre uten å være en av kjernevelgerne oppnår du ikke noe mer enn du ellers ville, men du overlater din påvirkning av regjeringsprogrammet til de andre opposisjonspartienes velgere.
Argument nummer tre er det irrasjonelle argumentet: at man ønsker å belønne Erna for en god innsats. Dette er enda en måte å sette systemet foran resultatene; å sette vogna foran hesten; å forveksle politikk med Idol. Det ligger ikke i parlamentarismens grunnidé at mandatene skal fungere som belønning eller straff. De skal være representanter for folkets meninger. Dessverre mener jeg at årets valgkamp og meningsmålingsutvikling tyder på at en avgjørende stor del av velgerne lar seg påvirke av denne typen begrunnelser og personfokus.
- For all del kan dette være Høyre – men fremgangen i det siste kan vel vanskelig attribueres til at folk plutselig har blitt mest enig med Høyres politikk.