Hvordan telles valget?

Det er ikke mange av velgerne som vet hvordan et stortingsvalg faktisk telles opp. Indregards Voksenopplæring skal nå ta deg gjennom detaljene, slik at også du kan briefe med nerdete begreper på valgvake eller i lunsjen.

Det er egentlig tre spørsmål vi trenger å svare på: Hvordan fordeles stortingsplassene mellom fylkene? Hvordan teller vi opp i fylket? Og hva er et utjevningsmandat?

Hvordan fordeles stortingsplassene mellom fylkene?

Hvert åttende år, sist i 2004, fordeles plassene på Stortinget mellom landets 19 fylker. Det gjøres ut fra en formel: du tar antall innbyggere i fylket ved årsskiftet, og legger til antall kvadratkilometer gange 1,8. Dermed får hvert fylke en slags skår. Siden antall innbyggere er 4,7 millioner og antall kvadratkilometer er 323 802, blir det omtrentlig slik at flatemål teller en åttendedel og antall innbyggere sju åttendedeler.

Når disse skårene er klare, så deles de flere ganger på en tallrekke: 1, 3, 5, 7 osv. De tallene som da kommer ut heter kvotienter. De 150 høyeste kvotientene gir stortingsplass (et distriktsmandat). For å illustrere kan vi bruke et litt enklere eksempel, der fylkene «by» og «bygd» skal kjempe om totalt fem stortingsplasser:

I dette tilfellet blir det fire distriksplasser til By og én til Bygd – de fem høyeste kvotientene i tabellen.¹ Dette til tross for at by altså har mer enn fem ganger så mange innbyggere.

Til slutt er det nitten utjevningsmandater. Disse fordeles med ett mandat per fylke. Resultet blir at Oslo har 17 mandater, Akershus 16, mens Aust-Agder er helt sist med fire mandater.

Hvordan fordeles mandatene på partiene?

Valglokalene er stengt. I hvert fylke tar man nå for seg sine plasser og en liste over antall stemmer på hvert parti. På samme måte som i fordelingen over deler man skåren (antall stemmer) på en tallrekke, men i dette tilfellet en litt annen rekke (1.4, 3, 5, 7 osv.). Deretter sorteres kvotientene og de x antall høyeste kvotientene gir en plass på Stortinget. Enkelt og greit!

Et talleksempel igjen. I By skal de tre distriktsmandatene fordeles på partiene. Tre partier stilte liste: Sosialistene, De Konservative og Nazistene. Sosialistene fikk 100 000 stemmer, De Konservative fikk 70 000 stemmer og Nazistene fikk 10 000. Slik blir utregninga da:

Som vi ser her kommer ikke nazistene inn fordi Sosialistenes andre kvotient er høyere enn deres første. Systemet med at første delingstall er 1,4 sørger for et visst styringstillegg i forhold til en rent proporsjonal fordeling, dvs. at større partier tjener på den. Derfor går ofte utjevningsmandatene – som vi nå kommer til – til mindre partier.

Utjevningsmandater

Vi kan tenke oss at det var ti fylker i vårt eksempel der disse tre partiene stilte liste, og at resultatene ble helt like i alle fylkene: 2 til S, 1 til K og 0 til N. I så fall ville Stortinget bestått av 20 sosialister, 10 konservative og ingen nazister – en fordeling på 66 %, 33 % og 0 %. Men hvis vi teller prosentvis antall stemmer, ser vi at dette blir urettferdig. Sosialistene har 45 %, De Konservative har 36 % og Nazistene har 18 %. Stortinget, i dette tanketilfellet, ville ikke gjenspeile det folk faktisk har stemt.

Derfor har vi utjevningsmandater, ett for hvert fylke. Disse skal brukes til å gjøre partienes fordeling på Stortinget mer lik landsoppslutningen.

Først beregnes det hvor mange mandater et parti «skal ha» etter samme metode som i forrige avsnitt, bare at man bruker stemmetallet for hele landet. Partiene som har fler mandater enn de skal ha (Sosialdemokratene) legges til side. Det samme gjøres med partier som har mindre enn 4 prosent oppslutning. Deretter tildeles, enkelt og greit, disse mandatene til partiene.

Fordelingen av utjevningsmandater mellom fylkene er en artig bingo. Her lages det først kvotienter for hvert parti som skal ha utjevningsmandater i hvert eneste fylke. Kvotienten er enten stemmetallet (hvis partiet ikke har distriktsmandater i dette fylket) eller stemmetallet dividert på antall mandater + 1. I vårt eksempel får de konservative altså kvotienten $latex \frac{80 000}{ 1+1} = 40 000$.

Denne kvotienten gjøres så om til en ny kvotient: Den deles på gjennomsnittlig antall stemmer per distriktsmandat i fylket. Så vidt jeg forstår tar man altså antall avgitte stemmer og deler på antall distriktsmandater.

Deretter sorteres liste over parti per fylke etter denne kvotienten, og den øverste kommer inn. Når et parti har fått det antallet representanter det skal ha, strykes disse linjene i tabellen. Når et fylke har fått inn sitt utjevningsmandat, strykes de andre partienes kvotienter i dette fylket. Resultatet er, for å si det litt pent, at t blir nokså tilfeldig hvem som får utjevningsmandatene i Aust-Agder, Sogn og Fjordane og Finnmark. Fordelingen forsøker å gjøre det slik at utjevningsmandatene skal gå til partier der de hadde mange «overskuddsstemmer» eller «nytteløse stemmer» – altså stemmer som ikke ga mandat, men i kombinasjon med kravet om at det skal være ett utjevningsmandat i hvert fylke blir det likevel mye tilfeldigheter.

Sånn! Da vet du hvordan det foregår. Divideringen på kvotienter med tallrekker er St. Laguës metode, og siden vi har innført 1,4 som første kvotient kaller vi det for St. Laguës modifiserte metode. Vi som bruker denne metoden er i eksklusivt selskap: Nepal, Norge og Sverige er alene om denne. St. Laguës metode uten modifisering brukes av noen flere: New Zealand, Bosnia, Latvia, Kosovo og Tyskland.