MDG forts.

Jeg får visstnok oppklart mitt mysterium, men ender opp som mer forvirret enn tidligere. Det kan neppe være et bra tegn. Jeg svarer her litt kjapt og ukonsentrert.

Før vi begynner, så vil jeg påpeke at Øyvind Strømmen feilsiterer mysteriet. Mysteriet mitt er ikke at MDG ligner på SV, Rødt og Venstre. Mysteriet mitt er at man velger strategien å opprette et nytt og konkurrerende parti til disse, all den tid politikken overlapper sterkt og målet til MDG er miljøkampen. Jeg mistenker at mine mangelfulle evner til kommunikasjon på dette punktet kan ha vært medvirkende til forvirringen som oppstår når dette skal forklares. Jeg mener altså ikke at det er noe merkelig ved å mene MDGs meninger.

Først begynner Strømmen med folkeopplysning knytta til begrepene liberal og liberalisme, og legger seg tett opp til mitt eget forsøk på å trekke det samme skillet: Liberalisme=økonomisk liberalisme; liberal=politisk liberale holdninger. Det blir jo vanskelig for meg å være uenig, og derfor er min setning «MDG ser på seg selv som et liberalistisk parti» litt underlig. Men begrepet liberalistisk brukes også fritt om liberale partier. For å klargjøre: MDG mener at de er et liberalt parti, ikke et liberalistisk. Fint for leserne å vite, men det hjelper meg lite, for jeg mente jo ‘liberalt’.

Problemet mitt er hvorfor de vil kalle seg liberale i det hele tatt. De går inn for noen av de skarpeste innskrenkningene av personlige friheter i hele den norske partifloraen; spesielt rettene til eiendom over land, kontraktsfriheter og friheten i en bedrift – de økonomiske frihetene. Jeg syns MDG pynter seg med begrepet liberal, og derved utvanner det i stedet for å gi det noe innhold. I det videre omtaler Strømmen heller MDG som fritenkende eller nytenkende. Ærlig talt: liberalt, fritenkende og nytenkende er ikke fritt utvekslbare synonymer.

Så kommer det poenger knytta til at MDG vil øke valgfriheten til valg av sykehus, barnehage og skole. Helt greie poenger og presiseringer. MDG ligger på Arbeiderpartiets og KrFs primærpolitikk på disse sakene. Det gjør dem klart forskjellige fra SV og Rødt. Enig.

Deretter kommer et komplisert resonnement. Jeg reagerte opprinnelig på at MDGs program setter et likhetstegn mellom stor frihet og kort skoledag. Min innvending mot dette er at det i så fall er foreldrenes frihet, og at dette derfor ikke kan ses på som en enkel tvang—frihet-akse, men i så fall en todimensjonal og intertemporal (altså til sammen tredimensjonal) problemstilling der foreldrenes frihet til å gjøre valg for sine barn må veies opp mot omtanken for de barna som begrenses av sine foreldre. Dette er, i følge Strømmen, å «redusere» spørsmålet til «Staten vet bedre». Til det har jeg bare en ting å si: Herregud, da mann.

Og når Strømmen så skal belære meg går det riktig galt, etter mitt skjønn. «MDG forsvarer foreldres rett til å konkludere annerledes.» Ja – på tre helt særskilt utvalgte områder. På miljøspørsmål, derimot, er det ingen bønn. Det er lett å være liberal på de valgene man selv ville gjort annerledes.

Så kommer indrefileten i argumentasjonen. Med utgangspunkt i en van Parijsisk trekant (autonomi, marked, stat) mener han at MDGs posisjon er unik. SV og Rødt befinner seg helt ute i statshjørnet, mens MDG ligger i autonomihjørnet. Dette er meningsløst av så mange grunner. For det første er det ikke helt lett å se hvorfor MDG ligger i autonomihjørnet, med alle sine forbud og påbud. For det andre er det to forskjellige nivåer av kontroll som blandes sammen: Er det staten som tjenesteleverandør eller bestiller man mener? Hvorfor skal Høyre ligge i «markedshjørnet» når de gir de samme valgmuligheter som MDG? Det tredje hjørnets eksistensberettigelse ligger i anarkiet, ikke autonomien. Men MDG er ikke anarkister – så langt ifra.

Alle de norske partiene ønsker å maksimere friheten til folk under betingelsen at det ikke ødelegger for andre, men alle har forskjellige svar på hva dette innebærer i praksis. Å late som om MDG er de eneste som har plassert seg nær denne autonomien er bare tull og tøys. Ikke minst fordi politikken deres på alle andre områder enn valg av sykehus, skole, barnehage og kontantstøtte er radikalt statsstyrt.

Den store politiske kampen i vårt århundre skal visstnok ikke handle om stat eller marked, sier Strømmen, men om kampen om allmenningene. Igjen ser vi dette ønsket om å plassere MDG som de eneste som har tenkt tanken om at politikk kan være noe mer enn en dimensjon. MDG har, i følge Strømmen, «ikke sosialistenes dogmatiske tilnærming til hvordan allmenningene skal bevares». Det er i så fall fordi de ikke har noen tilnærming:

«Det som trengs er et mangfold av nyskapende løsninger som kan fremme en grønn blandingsøkonomi for fremtiden, og som kan sørge for vern om allmenningene.»

Ooh, så radikalt og nytenkende, da. Det der sier jo – mener jo – Jens Stoltenberg.

Det jeg får ut av denne samtalen er at MDG har en litt annen politikkmiks enn SV, Rødt og Venstre. De er velgere som ønsker strengere tiltak i miljøspørsmål og mildere virkemidler i sosiale utjevningsspørsmål. Fair enough. Det som skurrer, er at de sier miljø er hjertesaken, samtidig som de velger å kjøre frem et miniparti som stjeler stemmene fra de tre partiene som deler tilnærma deres egne miljøtiltak. Spesielt når kontroversene står om minimale forskjeller: kutte arbeidsgiveravgiften, nivået på kontantstøtten, lengden på skoledagen. Javel, det er politiske saker det går an å være uenige om. Men det er ikke grunnlag for et helt parti, sorry.

Men jeg tror jeg forstår mer av organisasjonens egenoppfatning. MDG oppfatter seg selv som radikalt annerledes – en tredje pol i en todimensjonal verden. De gamle partiene er trøtte og gravd ned i skyttergravene fra den gamle verden. Vel, sorry mac, det er mye å utsette på partistrukturen, men folkene i Rødt, SV og Venstre er faktisk genuint opptatt av miljø. Fordi de er virkelige politiske partier, må de av og til veie dette opp mot andre saker, og det ville være komplett umoralsk av en folkevalgt fra MDG å ikke gjøre det samme i deres sted. Men engasjementet er der.

Og de tredje pol-greiene? Det hadde vært mer troverdig hvis ikke alle programpunktene hadde vært å finne i de andre tre partienes programmer.

MDG er et rart lite parti, og jeg er ikke så sure på dem som jeg kanskje virker. Men de har store fallgruber å unngå: Virrvarr har pekt på noen, og jeg mener at det er betimelig å peke på at deres såkalte «liberale» grunnholdning til forveksling er svært lik sosialisme. Men kanskje er det en spesialform for liberalisme, der det ikke er det klasseløse samfunn som er målet, men i stedet det natursymbiotiske samfunn. Og det er jo klart det ikke blir noen natursymbiose uten kontantstøtte.

Og med det tar indregard.no foreldrepermisjon til 25. september. Med mindre noe viktig skulle skje.