Bestemorvoldtektsranere -- et resultat av høyrebølgen?

I valgkampen kommer en gammel løgn til å bli repetert; den om at kriminaliteten er meget hardere og samfunnet farligere enn det var før. Det er en løgn med dobbel bunn. For det første er det løgnen om kriminaliteten og risikoen i seg selv. For det andre – og mer alvorlige – er det implikasjonen i denne løgnen om at folks sikkerhet først og fremst avhenger av kriminalitetsnivået.

I dag rykker en professor ut og advarer om at mange mistenkelige dødsfall aldri blir rapportert og undersøkt, og at det derfor er flere drap enn statistikkene tyder på. Det kan være riktig, men her ønsker jeg å se på utviklingen over tid. Det er liten grunn til å tro at andelen identifiserte drap skulle synke over tid. Bedre metoder og utstyr skulle normalt føre til at andelen øker (slik at statistikken underdriver gamle drapstall), men jeg velger heller å holde meg til en nokså nøktern idé om at andelen har holdt seg konstant, slik at tallene er direkte sammenlignbare over tid.¹

Så, her er utviklingen for Norge, de siste førti år, hilsen SSB:

Første observasjon: Drapsratene har sunket kraftig siden slutten av åttitallet. Hvis vi skulle henge oss på den billige valgkampretorikken, ville det derfor være fristende å si at langt flere ble drept under høyrestyret og høyrebølgen. Bare for å bygge opp under dette billige poenget gikk faktisk drapsratene litt opp i begynnelsen av Bondevik II, også. Men hallo. Vi er da ikke barnslige nok til å hevde noe slikt.

Andre observasjon: Når drapsratene var merkbart høyere, skyldtes det en eksplosjon i mannlige ofre. For kvinner er trusselen nokså konstant, og vesentlig lavere enn for menn.

Tredje observasjon: Drapsratene er ekstremt lave. Statistisk sentralbyrå forteller oss at for hvert drapsoffer døde det ett tuberkuloseoffer, tre astmaofre, fire til fem alkoholofre, fem magesårofre, seks leversykdomsofre, åtte transportulykkesofre, ti åndedrettssyke, ti av forgiftning, ti fallulykkesofre, 13 ofre for «andre sykdommer i urin- og kjønnsorganer», 27 ofre for «andre ulykker», 45 ofre for «andre psykiske lidelser og atferdsmessige forstyrrelser», 56 lungebetennelsesofre, 104 slagpasienter og 177 hjertesyke. Nesten dobbelt så mange døde av influensa. På toppen av dette kan vi også legge kunnskapen om at nesten alle drap skjer innenfor et kriminelt miljø, og dermed er resultatet at bestemor går ganske trygg.

Fokuset på kriminalitet som avgjørende for folks sikkerhet og trygghet – og spesielt eldres sikkerhet og trygghet – er helt malplassert. En million kroner til sandstrøing ville reddet langt flere liv enn å stenge alle grensene våre av frykt for skumle innvandrerdrapsbander. En satsing på tog til erstatning for bil kunne ha reddet like mange. Du kunne ha reddet flere fra trafikkdøden enn det er drapsofre ved å senke fartsgrensa overalt fem kilometer i timen.

Til sist: Jeg vet at kriminalitet er mer enn drap, men på grunn av de ulike tersklene for anmeldelse og registrering er det nesten umulig å finne god, sammenlignbar statistikk. Over tid endres også oppfatningen av hva som er et lovbrudd, og selvsagt endres også selve lovene. Et godt eksempel på at flere anmeldte lovbrudd ikke nødvendigvis betyr fler kriminelle handlinger, er voldtektsstatistikken, og spesielt de 95 % av voldtekter som skjer i nære relasjoner. Her var oppfatningen av hva som var et anmeldbart lovbrudd helt annerledes i 1969 enn i dag, men vi må passe på å ikke derfra dra konklusjonen om at voldtekter er på fremmarsj. Derfor er det lettest å se på absolutt målbare indikatorer, som antall drap.