Spareparadokset er virkelig

På de første innføringskursene i samfunnsøkonomi på Blindern lærer man om Keynes’ spareparadoks. Det brukes som en øvelse i å måle ut effekter i en modell, men professorene er veldig tydelige på at modellen er så urealistisk at vi ikke faktisk må ta spareparadokset på alvor. Det går som følger:

Hvor mye mer vil landet sett under ett spare dersom alle (eller de fleste) plutselig begynner å spare en større del av inntekten sin? Svaret er: ingenting. Den reduserte etterspørselen (som en følge av at folk bruker mindre av inntekten sin) vil medføre at inntektene reduseres (via reduserte investeringer og direkte gjennom redusert etterspørsel). Effekten av høyere sparing er derfor lavere produksjon, lavere samla inntekt og samme sparing. Det vil si: Helt til vi tar utenlandshandel med i beregningen.

Nå er det også slik at investering og sparing er de samme pengene: det vi investerer (i maskiner, fabrikker) må over tid være like mye som det vi sparer. Men spareparadokset antyder at vi ikke kan øke investeringene ved å øke sparetilbøyeligheten, vi kan bare gjøre det ved å øke produktiviteten i økonomien. Dette poenget er det professorene hamrer inn at er humbug. I virkelighetens verden vil a) mye av den reduserte etterspørselen først og fremst redusere import fra utlandet og b) vil sentralbanken kutte renta hvis folk sparer mer enn det som skal til for å holde stabil inflasjon. Begge poenger er forsåvidt riktige, og Blindernstudentene sitter igjen med en følelse av å ha vært med på et morsomt tankeeksperiment uten å ha blitt klokere.

Derfor er det interessant å se at Paul Krugman nå hevder at spareparadokset faktisk viser seg i USA for øyeblikket. Det skyldes først og fremst at innvending b) over bare kan gjelde så lenge renta kan kuttes. Som kjent er renta i USA (og resten av verden) faretruende nær null. Dermed kan ikke sentralbanken styre forbruket oppover. Resultatet blir at bekymrede husholdninger sparer mer av inntekten sin – til ingen (nasjonal) nytte.

Spareparadokset er et sterkt argument for offentlig motkonjunkturpolitikk. Hvis det offentlige velger å gå med budsjettunderskudd for å stimulere etterspørselen folk ikke bidrar med, sørger det i praksis for at det offentlige låner penger av de som sparer for mye for å sørge for at sparingen deres faktisk gir noen avkastning (i makro). Det viser også hvor illusorisk det er å tenke seg en laissez-faire økonomi som ikke er påvirket av kollektivet. Så nøye henger de økonomiske variablene sammen, at effekten av din sparing vil være totalt avhengig av i hvor stor grad kollektive beslutninger tas om å faktisk investere sparingen din i et sted den gir avkastning.