En skummel tanke

Grafen over viser verdens økonomiske historie fra 1000 år før kristus og frem til i dag. Høyden på grafen angir gjennomsnittlig reell inntekt, og selvsagt er noe av dette ganske røffe estimater. Hovedpoenget er at gjennomsnittlig levestandard ikke økte før den industrielle revolusjon.

Årsaken er det som kalles malthusisk økonomi, etter økonomen Thomas Malthus. Økt levestandard betyr økte fødselsrater, og dermed større konkurranse om mat. Dermed hjalp det ikke, i snitt, å få jernplog eller poteten. Det ble en såkalt malthusisk felle, der all økning i total verdensproduksjon ble spist opp av økt folketall.¹

Vi var plutselig i stand til å få raskere produktivitetsvekst enn fødelsvekst (mens for koloniene våre har det egentlig gått nedover i forhold til verdenssnittet på 1600-tallet). I den tradisjonelle analysen skyldes dette vestlige bruddet med Malthus én eneste faktor: teknologi. ² Men det er en annen påfallende endring i levemønsteret som inntreffer nøyaktig på samme tidspunkt; tilgjengeligheten av fossil energi. Mens energiproduksjonen frem til da var nesten utelukkende sol (i sine ulike former), blir plutselig uendelige strømmer av fossil energi tilgjengeliggjort gjennom kull, og senere olje.

Problemet med denne tanken er at det snart er slutt på den kontinuerlige veksten i tilgjengelig energi. Vi går snarere en tid i møte der vi må bruke mindre energi. Kanskje er vår velstand rett og slett en energivekstdrevet boble, på samme måte som boligmarkeder og aksjemarkeder kan være en lånedrevet boble? Analogien holder veldig langt: lån er å bruke opp fremtidige ressurser – å antispare i fremtiden. Å bruke opp fossilt brennstoff er også å antispare jordas ressurser; rett og slett å omforme «sparepenger i banken» til ting vi kjøper oss. Når det så er slutt på pengene i banken, må vi justere ned forbruket vårt til et nivå som ikke forutsetter en slik antisparing.

Dersom en vesentlig bestanddel i vår vekst har vært at energiveksten har vært raskere enn befolkningsveksten, kan vi altså gå inn i et par hundreår med en nedkorrigering av velstand. Det skrekkscenariet får 30-tallskrakket til å blekne.

Vi kan lage soldrevne traktorer. Det vil koste mer og dermed føre til mindre produktivitet per krone brukt i jordbruket, men ikke så mye at vi er tilbake til førtraktornivået. Om energikrise fører til reduksjon i levestandard vil derfor avgjøres av hvor mye av den fossile energien vi klarer å erstatte med fornybar energi før krisen er her.

Foreløpig er vi imidlertid veldig, veldig langt unna. 85 % av vår energiproduksjon er i dag fossil. Gjennom hele 1900-tallet vokste energiforbruket med 2 % årlig – noe som altså må fortsette etter at fossilbrenselet tar slutt dersom levestandarden fortsatt skal fortsette å vokse. Hvis denne toprosentsveksten i forbruk fortsetter frem til fossile kilder tar slutt i f.eks. år 2100, må vi ha fornybar energi (eller kjerneenergi) som kan produsere mer enn seks ganger så mye som verdens totale energiforbruk i dag.³ Det betyr en økning i fornybar energiproduksjon fra 8 prosent av verdens energiforsyning i dag til 600 prosent av dagens energiforsyning i 2100 – en økning på nesten 7500 prosent.

Det er til å rive av seg håret av når noen i dypeste alvor mener at vi ikke kan ha vindmøller i Norge fordi ingen turister i så fall vil se kysten vår. Jeg håper de blir dømt av fremtiden på hardeste vis.⁴

Oppdatert: Det var noen bugs med hva som ble fotnoter og ikke. Nå tror jeg slutten gir litt mer mening.