Kapitalismen løser alt!

Klimakrise, matkrise og finanskrise har gitt frimarkedsentusiaster noen identitetsutfordringer. De fordeler seg på tre grupper: de som fornekter at problemene eksisterer, de som fornekter at løsningene finnes og de som mener at alle løsningene egentlig er kapitalisme. Den siste gruppa er det naturligvis dumt og fåfengt å krangle med. Man burde jo helst bare la dem stemme for sosialismen mens de insisterer på at det er kapitalisme. Men det er fryktelig enerverende med folk som aldri kan innrømme at de har feil.¹

Helge Ole Bergesen, som var statssekretær i Bondevik II-regjeringa, er av denne enerverende typen. I Samtiden 2/09 skriver han at løsningen på alle klimaproblemene har ligget rett foran øynene våre hele tiden: nemlig økte relative priser. Og dette står i sterk kontrast til planøkonomiens forferdelige åk, må vite. Bergesen bruker bensinpris som et eksempel: Han vil ha bensinprisen opp i 25 kr per liter, noe som krever en nær tredobling av bensinavgiften.²

Det som skjer da, er at folk kjører mindre, og at det blir mer attraktivt å kjøre sykkel og kollektivt, at folk velger jobber der de slipper pendling, og at miljøvennlige toglinjer blir økonomisk lønnsomme. Altså er alt vel. Men det absurde er å fremstille dette som noe fundamentalt annet enn planøkonomi! Her skal altså stortinget bestemme seg for en bensinpris milevis over produksjonspris – kanskje så mye som tusen prosent av produksjonspris. Det er altså en politisk plan om hvor mye bensin skal koste med det eksplisitte formål å kontrollere hvor mye bensin som skal forbrukes. Det er helt åpenbart planøkonomi. Så lenge man aksepterer at politikere bruker avgifter på opp mot 1000 prosent av produksjonspris for å regulere etterspørselen, aksepterer man full demokratisk kontroll over økonomien.

Denne kritikken anførte jeg også mot Kristin Clemets ideer i forrige Samtiden. Hvis  kapitalisme er en ideologi som overlater til markedet å styre alt det som politikerne ikke ønsker å styre, er det ingen forskjell på kapitalisme og planøkonomi. Da ender man opp med den intellektuelle kortslutning å anføre at Internett, demokrati og kommersiell luftfart er oppfinnelser bare kapitalismen kunne skape. Det r godt mulig det, så lenge kapitalisme også får dekke alle statsfinansierte, -initierte, -subsidierte og -motiverte initiativer. På samme måte kan kapitalismen redde naturen – enkelt som bare det – hvis kapitalismen skal bety alle politiske vedtak som gjøres i presumptivt kapitalistiske land og som bruker et marked som virkemiddel.

Det er også dobbelt irriterende at disse ideologiens shopoholikere får lov til å boltre seg på akkurat dette området. Kritikken av frimarkedskapitalismen har ikke overforbruk av ressurser som en slags eksotisk bi-kritikk i ideologiens ytterkant. Både økologisk og marxistisk kapitalismekritikk tar nettopp utgangspunkt i at kapitalismens sentrale teser ikke tar inn over seg begrensningene knyttet til ressurser (selv om det er vanskelig å se på marxismen som noe miljøfilosofi av den grunn). Når dette bare føyses bort som om det er noe totalt uvedkommende kapitalismen, er det intellektuell uredelighet.