Perverse insentiver

Pensjon fremstilles som en av de mest komplekse sakene. Vi har hatt pensjonskommisjoner og stortingsmeldinger, men samtidig ble det avslørt at forhandlerne rundt AFP-ordningen i fjor ikke hadde sett på et eneste regneeksempel. Arbeids- og inkluderingsdepartementet hadde heller ingen eksempler å komme med – bortsett fra Bjarne Håkon Hanssen, som trakk frem en person som ville tjene maksimalt på forslagene.

Jeg har skrevet om dette tidligere, og det tok meg forbausende kort tid å avsløre at selv de store utredningene har forutsetninger som er svært vanskelige å akseptere:

• Ideen om at pensjonsfondet ikke vil være stort nok til å dekke pensjoner er regnet ut fra en oljepris på rundt 30 dollar (200 kr) fra rundt 2015. Det er problematisk for meg å forstå hvorfor oljeprisen skal falle etterhvert som oljeforekomstene blir mindre og mindre.
• Tanken om at vi vil ha færre yrkesaktive per pensjonist er riktige, men tar ikke hensyn til at det også vil være færre barn per yrkesaktiv. Det virkelig interessante tallet er ikke-yrkesaktive per yrkesaktive, men det finner du ikke i Stortingsmelding 5.
• Utredningene toucher bare innom skatteøkning: vi trenger bare økninger på 2-3 prosent for å dekke dagens pensjonsordning i fremtiden.
• Og alt dette forutsetter en ahistorisk lav effektivitetsvekst i samfunnet, eller mer presist: det bare antas at produktivitetsveksten skal uforkortet gå med til økt forbruk for lønnsmottakerne.
• Den såkalte haikjeften som illustrerer forskjellene mellom pensjonsforpliktelsene staten har pådratt seg og oljefondets størrelse, er jo artig. Spesielt fordi de fleste land ikke har noe oljefond, men i stedet dekker pensjonsforpliktelsene løpende. Til slutt vil jo vi også måtte gjøre det. Det hadde selvsagt vært fint å ha et fond der pensjoner kunne betales av rentene, men det har da gått greit å betale pensjoner i tider og land der dette ikke skjer heller.

Dermed kan politikerne – hvis majoritet ikke forstår dette i det hele tatt – sitte med alvor i stemmen og si at vi må ha et pensjonssystem som belønner folk som «står lengre i arbeid», altså belønner folk som ikke jobber så hardt at de blir tidlig pensjonerte. Så vidt jeg kan forstå er det uriktig. Det er mye mer presist å si at vi kan velge mellom systemer som i ulik grad stimulerer til arbeid, men at det i stor grad er en avveining mellom god fordelingspolitisk bruk av pensjonen og god arbeidsstimulerende effekt. Altså: Pensjonsspørsmålet er et godt gammeldags spørsmål om likhet eller vekst. Den norske og nordiske modellen har så langt demonstrert for verden at likhet i seg selv er lykke- og vekstgenererende. Jeg ser ingen overbevisende argumenter for å gå bort fra den tradisjonen.

Fra mitt ståsted synes jeg vi skal ta omleggingen hvis det skulle vise seg at de urealistiske premissene faktisk skjer: altså at oljeprisen blir kjempelav og effektivitetsveksten i samfunnet stopper helt opp.

Men så var det de perverse insentivene, da. De som forhandler om pensjon, hvem er nå det? Jo, det er menn med relativt lite fysisk krevende jobber i aldersgruppen 50 +. Ikke overraskende endte derfor AFP-forliket med en ordning der de over 50 ble skjermet fra de negative effektene av ordningen, mens alle under 50 betalte for dette. Det samme kommer til å skje i år: regjeringen kommer til å gå med på en modell der de eldste beholder sine fordeler mot at vi gradvis faser inn det nye og vekstmaksimerende systemet for yngre arbeidstakere.

Normalt trenger vi ikke være så redde for at våre folkevalgte og tillitsvalgte skal prioritere sine egne fordeler foran det som er bra for landet. Men pensjonssaken får gå under lupen fordi den er stemplet som «umulig å forstå», og dermed gir journalister, politikere og bloggere opp. Pål Hellesnes i Klassekampen og hele Manifest-miljøet er et solid unntak, men gjennomslagskraften deres er alt for liten.

Dagens credo er derfor: Lær deg pensjon.