Høyre holder til høyre

Dagsavisens Arne Strand spår dommedag, ikke valgdag, for Høyre. Hans anbefaling ser ut til å være at Ernas disipler bør bite tennene sammen og markere avstand til Fremskrittspartiet. I skyggen av et annet parti vinner man ingen valg.

Alternativet for Høyres del er å forsøke å binde tettere bånd til Kristelig Folkeparti og Venstre, hvis respektive ledelser brukte landsmøtene til å markere nærhet til nettopp Høyre. Langt på vei ble begge partilederne underminert av ulike initiativer fra grasrota, men ingen tar disse småsakene alvorlig nok til at det utgjør noe større hinder for samarbeid. Det grunnleggende problemet er et helt annet: Er det egentlig velgere nok i sentrum til at dette er noen fordelaktig løsning?

Det kortsiktige svaret er nei. Et sentrumssamarbeid H-V-KrF vil på en god dag med blå himmel klare å samle rundt 50 mandater i stortinget, altså godt under en tredel av Stortinget. Mer sannsynlig er det at trioen vil ramle ned rundt 40 eller 45 mandater, og dermed komme omtrent likt i størrelse med Fremskrittspartiet alene. TNS Gallups meningsmåling fra mandag gir FrP 46 mandater og H-V-KrF 40. De resterende 83 går til de rødgrønne og Rødt.

Det er svært vanskelig å forstå hvorfor den minste koalisjonen da skulle få forrang. Det er enda verre å forstå hvorfor de tre sentrumspartiene skulle ønske å gå inn i en slik regjering. Det vil være mye mer parlamentarisk makt i å la FrP styre og tvinge dem til kompromisser på budsjettfronten. Dermed kan H-KrF-V-opposisjonen bli den viktigste faktoren i norsk politikk, og det lover i så fall godt for valget 2013. Dermed kan det langsiktige svaret på om det finnes nok velgere i sentrum bli ja. Slik tenker kanskje Arne Strand. Men det er en betydelig risiko forbundet med en slik taktikk.

Risikoen kommer av at velgerne kan finne på å gjennomskue taktikken, og dermed skjønne at en stemme på KrF, Venstre eller Høyre i praksis betyr fire år (eller to måneder, litt ettersom) med FrP-styre. Det kommer til å skremme Venstrevelgere over i de rødgrønnes favn, og gjøre at en rekke Høyre og KrF-velgere holder seg hjemme. Man mobiliserer enkelt og greit ikke velgere på å forsøke å sabotere andre!

Dermed er begge de to alternative samarbeidsregjeringene på borgerlig side dårlig nytt for Høyre. Høyre kommer derfor til å «holde til Høyre», og forsøke å spille den rollen som Venstre, KrF og Senterpartiet tidligere spilte i norsk politikk, nærmest som mekler mellom venstre- og høyresiden. Det har gitt dem lavere oppslutning, men høyere innflytelse, i årene frem til flertallsregjeringen kom. Den risikoen er Høyre villig til å ta, men også her er det en risiko involvert: Hvis de rødgrønne igjen skulle få flertall, vil Høyre for alvor sette kursen mot en tilværelse i historiebøkene.