Godt eksempel på meningsmålingsmakt
Irske medier rapporterer nå at Lisboatraktaten kan bli vedtatt i en ny folkeavstemning. Som kjent sa irene og nederlenderne nei til EUs nye grunnlov, og sendte dermed EU ut i en eksistensiell krise. Utfallet av den krisen ble egentlig bare en ny runde ratifisering, der traktaten ble spesialdesignet for å unngå folkeavstemninger. Men irene kunne ikke komme unna med en behandling i parlamentet.
Nå meldes det om klart flertall for ratifisering, etter at finanskrisen har jekket ned irene noen hakk. Men se på spørsmålet som ble stilt respondentene:
In the light of the commitment to allow Ireland to retain an EU Commissioner under the Lisbon Treaty, along with legal guarantees to deal with other Irish concerns on neutrality, abortion and taxation will you vote Yes or No in the second referendum on the Treaty later this year?
For det første er selve faktoidene i denne spørsmålsformuleringen mulige å stille spørsmål ved. Den irske neisiden mener for eksempel at de nevnte legal guarantees ikke er verd noe som helst i en faktisk rettssak. Men mye viktigere: Hvis du ønsker å få et ærlig, vitenskapelige uttrykk for hva irer ville stemt dersom de skulle stemme over traktatene nå, er det helt meningsløst å nevne en rekke argumenter først. Da hadde det vært uovertruffent å spørre «hva tenker du å stemme?».
Men mediene har en slags tradisjon for å engasjere seg i enkelte saker, mens de tviholder på nøytraliteten som prinsipp i andre. Her er det åpenbart at avisen forsøker å slå to fluer i en smekk: de får både kommunisert til velgerne at de mener de legale garantiene er vesentlige argumenter for ratifisering og de får presentert en slags kondisjonell stemningsrapport (hva er stemningen forutsatt at garantiene er gode?) som en faktisk stemningsrapport. I neste omgang bidrar dette til å brenne fast bildet av garantiene som nettopp gode og avgjørende.
Det er samme taktikken Civita benytter når de spør folk om de ville ha stemt på Høyre dersom Høyre samarbeidet med FrP. Slike kondisjonelle spørsmål er særdeles uegnet til spørreundersøkelser, fordi majoriteten av besvarerne aldri har tenkt grundig over argumentene knyttet til denne forutsetningen. Dermed utgjør selve spørsmålet en slags ensidig argumentasjon for forutsetningen: når spørsmålet blir stilt av en alvorlig og seriøs intervjuer, høres det jo ut som en god idé. Det er enkelt å vise denne effekten gjennom forsøk, og det er ingen tvil om at det påvirker intervjuobjektene slik at resultatet blir totalt urealistisk. «Ville du brukt kollektivtransport mer dersom det ble billigere» og «ville du betalt mer skatt dersom det ga bedre sykehus og skoler» er andre eksempler på spørsmål som gir denne typen ubrukelige svar.
Mer å lese om dette finner du i en bok jeg gjerne anbefaler: Fowler, F.J. (1995): Improving Survey Questions.