Frp remixed

Jørgen Strickert er en stadig uslepen diamant i norsk politisk humor. På sikt må han få lov til å kontrollere Hallo i Uken. Det er fortsatt mange her i Oslo som nostalgisk husker tilbake til Sannheten om…-serien, der den blodrøde truppen Opplysningskontoret, blant annet bestående av Strickert, leverte en satirisk gjennomgang av politikken måned for måned, med en grand finale i form av sannheten om 2005 og 2006.¹

Nå jobber Strickert i P3, og det er et format som dessverre sliper av noe av det mest kritiske ved humoren. Til gjengjeld når han veldig mange, nå senest med en genial remix av Christian Ingebrigtsens famøse Frp-ballade.

Legg merke til at den eneste setningen som får stå, er «Og at hver og en er sin egen lykkes smed». Det er både noe overraskende og avslørende at denne setningen står i sangen. Ideen om at enkeltmennesket er sin egen lykkes smed er så åpenbart og elementært feil – vi er snarere totalt avhengige av andre mennesker for å overleve. I tillegg er det mer komplisert galt: vi er underlagt genetiske jernlover, vi er underlagt økonomiske begrensninger, vi er til visse grader underlagt tilfeldighetenes spill, og for de aller fleste er lykke nært forbundet med kjærlighet og familieliv, noe som altså avhenger sterkt av en helt annen part. Alle disse faktorene varierer mellom mennesker. Det er derfor ganske enkelt ingen måte å forstå mennesket eller menneskesamfunnet som sannsynliggjør påstanden om at vi skulle kunne smi vår egen lykkelighet.

Ideen om at mennesket har råderett over sin egen skjebne er høyresidas utopi. De velger å holde på den til tross for at ingen vitenskapelig metode kan underbygge den underliggende begrunnelsen. Den har mange dyptgripende konsekvenser for politikken, mest fremstående som alvorlige blindflekker for at også fravær av politisk inngripen er politikk. I denne virkelighetsforståelsen blir alle velferdssystemer noe som «pådyttes» folk, fordi det per definisjon er bedre å smi sin egen skjebne enn å få en bedre skjebne gjennom politiske vedtak. Dermed ender høyresida ofte opp med å late som om ikke-regulering og ikke-organisering er en slags naturtilstand som er moralsk mer prisverdig enn regulering og organisering.

Det er et fascinernde slektskap mellom liberalismen og anarkismen på akkurat denne innfallsvinkelen. Det er et paradoks at høyresidas politikere ofte ønsker å fremstå som effektive, resultatorienterte og pragmatiske, når de samtidig abonnerer på prinsipper som foretrekker prosessrettferdighet (at alle mennesker får smi sin egen skjebne) foran resultatrettferdighet (at alle mennesker får en akseptabel skjebne).

Via Snorre Valen.