Forbrukerkulturens jernbur
«Forbrukerkulturens jernbur»… det høres kanskje ut som et begrep fra Lenin eller Mao? Tvert imot – nær sagt – det kommer fra et offisielt rådgivende organ til hennes majestet dronningen av Storbritannia. Det dreier seg om britenes kommisjon for bærekraftig utvikling, og en rapport levert av britenes første professor i bærekraft; Tim Jackson.
Og hva sier rapporten? Den sier at forbrukerkulturen fanger oss i et jernbur, der vi er nødt til å fortsette med irrasjonell materialisme til tross for at den ødelegger næringsgrunnlaget vårt. På systemplan tvinges vi til å velge mellom vekst og kollaps, ettersom selve det økonomiske systemet har gjort seg direkte avhengig av vekst. Nullvekst ville føre til arbeidsledighet, fordi teknologisk utvikling ville innhente forbruket og gjøre arbeidstakere overflødig. I stedet for å se at dette åpner for å bruke mer tid på det vi ønsker, har vårt merito-kapitalistiske system gjort det til et problem.
Rapporten viser med styrke til forskning som viser at økonomisk vekst har minimal evne til å produsere økt velstand over en viss terskel. Dette kan forklares på mikroplan. Mens vi i et litt rikt land vil kunne signalisere velstanden vår og psykologisk oppleve glede ved noen litt kostbare goder, vil vi i et veldig rikt land trenge veldig dyre goder for å signalisere velstand og psykologisk tilfredsstilles. Det er dette som kan kalles forbrukerkulturens jernbur. I tillegg har vi en klar tendens til å være lykkeligere når inntektsfordelingen er lik.
Viktig er også rapportens analyse av teknologi. Noen hevder at teknologien vil redde oss, men det er bare tull. Mens økonomien har blitt fem ganger så stor som den var for femti år siden, har vi bare sett en reduksjon i utslipp per dollar BNP på 23 % siden 1980 (det er litt uklart for meg hvorfor rapporten her bruker forskjellige tidsperioder). Det betyr at enten må veksten stoppe opp, eller så må forgrønningen av veksten bli ekstremt mye sterkere. Det er ingen som har noe klart begrep om hvordan det siste i så fall skulle gå til. For det er, som rapporten påpeker, enorme dimensjoner i dette. Verdensøkonomien i 2100 vil være 80 ganger så stor som økonomien i 1959.
Dermed kommer denne rapporten frem til at det er markedsøkonomiens logikk og dynamikk som må endres, verken mer eller mindre, for å redde oss ut fra jernburet.