Kolonialismens konsekvenser, kapittel 9008: Sri Lanka
Mihoe utfordret meg i en bloggstafett om Sri Lanka. Jeg adlyder.
På barneskolen min i Narvik var det begrenset med innflytelse utenfra. Jeg var selv et temmelig eksotisk element: Jeg kom tross alt fra en bygd over to mil sør for Byen. Men oppe i dette hadde vi også en tamil (og hans lillebror). Han spilte på fotballaget mitt, og var jevnt over verdens hyggeligste fyr, og hadde verdens lengste etternavn. Hvorfor lærte jeg aldri mer om Sri Lanka fra han og hans familie? I ettertid kan jeg huske hvordan de følte på kroppen blandingen av gleden over den norske freden og roen sammen med eksilens rastløshet og skam. Men slikt snakker man ikke om. I høyden smakte vi på den spennende maten de serverte oss nordboere på nasjonaldagen.
Sri Lanka. Jeg husker fortsatt første gang jeg tok meg en fact finding mission på internett om øya. Det inntrykket vi får i Norge er fattigdom, krig og jevnlige brenninger av Erik Solheim. I realiteten er Sri Lanka industrialiserte. Sri Lanka har den høyeste BNP per capita i Sør-Asia, med over 5,000 PPP-dollar per innbygger (IMF, tall for 2006). Det tradisjonelle bildet av at borgerkrig i sør hører sammen med fattigdom, passer dårlig på denne tidligere kolonien.
Det er et annet kolonialt mønster som passer. I likhet med Angola, India. Kongo og Sør-Afrika er det kolonimaktenes hang til å velge seg en herskergruppe i befolkningen. Det er veldokumentert at kolonimaktene aktivt forsøkte å «kjøpe» en passelig stor og mektig befolkningsgruppe. I alle de nevnte landene fungerte disse som fengselsvoktere, en rolle de i noen tilfeller med glede tok i og med at den gikk ut på å gjøre livet kjipt for sine forhenværende motstandere og undertrykkere i nabolandsbyen. Dette er «splitt og hersk» i sin mest brutale praksis.
Det sier seg selv at disse kunne komme til å gjøre seg upopulære når kolonistene forsvant. Kolonistene valgte å gjøre sitt ytterste for å øke ulikhetene og stimulere tradisjonelle motforestillinger lokalbefolkningen imellom. Så lenge våpnene var rettet mot hverandre, ble det mindre tid til å bekjempe kolonisten. Det er derfor ingen overdrivelse å si at Europa har blod på hendene i Sri Lanka (i tillegg til hele Afrika pluss minus).
Men alt dette er spilt melk. Den kontrafaktiske historieskrivingen er interessant og viktig for å unngå å gjøre samme feil på nytt, men den gir få eller ingen råd om hvordan man løser floken som de rasistiske, selvforherligende, maktkåte, kolonialistiske idiotene skapte gjennom århundrene.
Og jeg har ingen råd. De som kjenner meg vet at dette tilhører sjeldenhetene. Jeg er en sånn arrogant jævel som tror jeg kan finne på løsninger i de fleste situasjoner. Men her, på Sri Lanka, møter jeg veggen. Det er ingen åpenbar måte å rette opp to uretter med et sverdslag.
Til tross for min rådløshet vet jeg i alle fall at følgende ikke er løsningen: Å insistere på at tamilene er terrorister og at tamiltigrene er en terroristorganisasjon, i motsetning til de legitime drapene av sivile som singaleserne utfører, er å fortsette å utvide avgrunnen mellom befolkningene. Demoniseringen bidrar til å gjøre en i utgangspunktet relativt «ren» interessekonflikt til en dyp kulturkonflikt. Det bereder grunnen for at territoriekrig blir til folkemord.
Stafetten skal bringes videre. Jeg utfordrer Vampus.[^Kanskje du ser dette hvis jeg pingbacker denne posten?] Oppfordringen kommer altså fra Lars Henrik Michelsen, og er formulert slik:
Derfor oppmodar eg Hjorten til følgjande:
- Skrive eit innlegg til støtte for ofra på Sri Lanka
- Send oppmoding vidare til ein annan bloggar om å bli med på stafetten.
Kor mange "etappar" klarer vi før helgeslutt?
Nå utfordret visst Mihoe fler enn én, men i denne grenen av stafetten har vi altså hatt følgende stafettvekslinger:
- Lars Henrik Michelsen
- Hjorthen
- Mihoe
- Undertegnede.