Ubestemt sensasjonsjournalistikk

Både NRK og db.no rapporterer denne morgenen at Hugo Chávez nå kan styre «på ubestemt tid». Det er en merkelig formulering. Chávez kan altså gjenvelges så mange ganger folket måtte ønske, men det er ikke det samme som å «styre på ubestemt tid». Tiden er klart definert; en valgperiode av gangen.

Det skal også sies at NRK går hakket lengre, og beskriver endringen som at Chávez kan styre «så lenge han vil». Det er ikke bare fordreining, men direkte faktafeil. VG og Aftenposten gjør det derimot riktig: VG skriver at Chávez kan sitte som president «helt til han dør», mens Aftenposten skriver «livet ut». Disse formuleringene får passere fordi sannsynligheten for at Chávez blir tatt av dage på jobben er relativt stor, i tillegg til (den mer usannsynlige) muligheten for at han blir gjenvalgt opp i åttiåra.

Det er selvsagt innvendinger mot denne grunnlovsendringen. Den kan medføre en uheldig konsentrasjon av makt og bidrar til å gjøre det mulig å benytte det utøvende maktapparatet til å drive valgkamp. Men samtidig er det gode argumenter for: Hvis folket, med klart flertall, ønsker en president som også selv ønsker å være president, er det ikke helt åpenbart hvorfor det er så demokratisk å nekte seg selv dette. Så lenge det er for en avgrenset periode.

ubestemt

1
ikke avgjort, avtalt utsette noe på u- tid

2
ubestemmelig, uklar en u- indre uro

3
usikker, ubesluttsom svare u-

Oppdatering: NRK har nå tre forskjellige formuleringer i sin sak. På forsida står det «kan styre så lenge han vil». Selve saken har overskriften «Kan sitte som president til han dør», mens ingressen beskriver realiteten: «Venezuelanerne har sagt ja til å forandre grunnloven slik at president Hugo Chávez kan stille til gjenvalg så mange ganger han vil.» Det ser altså ut til at journalisten har gjort jobben sin, mens desken har redigert ham ut i villfarelsen.

Oppdatering II: Ronny Kjelsberg om relaterte tema. Jeg er ikke enig i alt han skriver; det er mange problematiske elementer med maktkonsentrasjonen i Venezuela, og kritikken av Chávez er ikke så endimensjonal som Kjelsberg ser ut til å hevde. Mange på venstresida av politikken og unge mener f.eks. at omfordelingspolitikken går for tregt og at det finnes antydninger til politisk korrupsjon (dvs. at man må støtte Chávez for å få glede av statlig omfordeling). Men jeg er veldig enig i det absurde ved at vestlige medier beskriver omfordelingspolitikken per se som politisk korrupsjon; altså at Chávez har klart å holde folket «i sjakk» ved å gi dem penger. Tatt i betraktning at pengene stammer fra naturressurser og Chávez ble valgt nettopp på å omfordele dem, er det knappast noen korrupsjon å spore.