Musikkøkonomi

Snorre Valen utfordrer alle til dugnad for å komme på en god måte å organisere musikkindustrien, nå som fildelingen er i ferd med å stikke kjepper i hjulene for dem. Først og fremst må jeg få si at jeg er uenig i prinsippet. Fildeling stikker slett ikke kjepper i hjulene for musikkbransjen, men den medfører at inntektene flyttes andre steder.

I økonomien er det velkjent innføringsstoff at prisen på et produkt i et fritt marked vil bli nøyaktig det punktet der prisen er lik kostnaden ved å produsere en enhet til av produktet (den såkalte marginalkostnaden). For håndfaste produkter som egg og vinduer er dette enkel matematikk og logikk. Hvis noen produserer egg til 2 kr/stk og forsøker å selge dem for 4 kr/stk, vil noen andre få alle kundene ved å selge dem for 3 kr/stk. Og slik fortsetter vi til all profitten er borte.

Men den marginale kostnaden ved produksjon av digital musikk er ≈0. Det tilsier at prisen på musikk skulle være 0, men ved null inntekt blir også produksjonen lik 0. Slike markeder er det teoretisert veldig lite rundt i økonomien, fordi man ikke hadde noen slike før IT-alderen. Men det er åpenbart at dette utgjør en markedssvikt. Når markedssvikt inntreffer, må det offentlig regulering til.

En offentlig regulering som har vært brukt i mange år er beskyttelse av kopirett. Kopiretten gjør den første produsenten av musikken til monopolist for sin musikk, men markedet for musikk fungerer likevel til en viss grad fordi du heller kjøper U2 hvis Becks album blir for dyrt. Problemet de siste årene har vært at platebransjen tilsynelatende har forsøkt å bruke kopiretten til å opprettholde en (for dem) lønnsom distribusjonsmåte til en langt høyere pris enn den reelle marginalkostnaden.

Når monopolister opptrer på denne måten, inntreffer det vi kaller et dødvektstap. Konsumentene betaler mer for produkter enn de koster, og dermed får vi mindre lykke i samfunnet fordi folk konsumerer mindre kultur (musikk) enn det samfunnet kunne ha opprettholdt. Dette er selve grunnlaget for antimonopollovgivning og konkurransetilsynet. Men i musikktilfellet er monopolet innført ved lov, nærmere bestemt kopirettlovgivningen. Det er ingen naturlig mekanisme eller menneskerett som tilsier at folk skal få lov til å monopolisere sine egne kulturuttrykk. Det er bare en avveiing gjort i et lovverk for å sikre kulturprodusenter insentiver til å produsere kultur.

Jeg mener det er hensiktsmessig å tenke seg at den økonomiske modellen på inntektssida bør gjenspeile den økonomiske realiteten på utgiftssida. På utgiftssida består musikk av store investeringskostnader når man skal lage ei skive og 0 i marginalkostnader for reproduksjon. På inntektssida har man forsøkt å holde på en modell med 0 i inntekter for produksjon av skiva og høye marginalinntekter. Det funker ikke i lengden. I bokbransjen har man en annen modell. Innkjøpsordningen for litteratur til bibliotekene sørger for at mange bøker får en viss sum i kvasi-salg, et fast salg til staten selv. Andre kulturuttrykk velger reklamefinansiering for å yte den store blokka av finansiering før marginalinntektene. Begge disse er mulige systemer å få på plass for musikken.

I tillegg må opphavsrettlovgivningen endres for å ta bort de mest absurde punktene – for eksempel at opphavsretten strekker seg 70 år etter opphavspersonens død.

Foreløpig syns jeg det ser ut til at det frie markedet har klart seg greit i møte med gratis. Det publiseres mer musikk i Norge nå enn noen gang, noe som trolig gjenspeiler at produksjonskostnadene også stuper. Det hentes inn mye penger på konserter. De store stjernene kan tjene en million kroner på en kveld, og kunne dermed ha gitt bort CDene sine uten at det ville utgjøre noe kunstnerisk problem. De upopulære og smale var aldri beskyttet av dagens system uansett, og ser ut til å blomstre i en verden der folk henter musikk fra andre steder enn Statoil og Platekompaniet. Det er, muligens, et problem for de semiprofesjonelle: de mellomstore i norsk sammenheng som ikke er populære nok til å drive med konserter og for profesjonelle til å lage musikk på dugnad. Det er ingen tvil om at mye bra musikk finnes her, og alle tiltakene SV planlegger bør derfor legges inn mot denne gruppen.