Spennende idé

Ebba Wergeland lanserer ideen om å innføre kortere arbeidstid som økonomisk stimuli. Dette er naturligvis økonomisk tenkning out of the box, men det er kanskje ikke så dumt. La oss si at en sektor opplever 20 % arbeidsløshet (konstruksjonssektoren, for eksempel). Da kunne staten betale lønna til de arbeidsledige, mot at arbeidet til de resterende 80 % ble redusert med 20 %. Konsekvensen er full sysselsetting uten at det produseres mer.

Folk vil ha like mye penger mellom hendene som i ikke-krisetider. Tradisjonell økonomisk teori tilsier at dette ville bli spist opp av inflasjon, i og med at produksjonen er konstant. Da bys bare prisene opp, slik at vinninga går opp i spinninga. Men i og med at Norge er en så liten økonomi med stor import, vil mye av denne effekten forsvinne til utlandet. Dessuten vil ikke denne pessimismen gjelde når man går inn for dette tiltaket sektorvis: Mer penger til arbeidere innenfor konstruksjon vil føre til økt etterspørsel etter mat, og jordbruket har mulighet til å utvide (mangel på folk). Makroøkonomisk kan derfor effekten av dette tiltaket bli omtrent 0: Omtrent like mye produksjon, omtrent like mye konsumpsjon, men mindre penger i statskassa.

Likevel: Dette forslaget representerer det amerikanerne kaller ditch-digging, store og arbeidsintensive programmer uten den største nytteverdien. Wergeland argumenterer for forslaget med at det hindrer at folk må gå på arbeidsledighetstrygd, og det er kanskje den viktigste effekten. Å komme inn i trygdesystemet kan fort gjøre det lite fristende å komme ut. Da kan det være bedre å sette folk til å grave grøfter.