Hvordan borgerlighet virker

Nå har jeg fått illustrert bedre hvordan mekanismene mellom å bli voksen og å bli mer opptatt av seg selv faktisk fungerer. Den 10. desember overtok jeg nykjøpt leilighet, og har derfor stått og pusset opp hele jula. Så mye har jeg pusset opp, faktisk, at det gikk over to døgn fra angrepene begynte til jeg skjønte at det foregikk noe unormalt i Gaza.

Og nå sitter jeg her, og har anledning til å skrive, men jeg føler det samme som Hjorthen: Jeg har ikke noe. Jeg orker ikke skrive om Gaza. Jeg er utslitt av maling, kjøkken og lister; og har ikke tid til å skrive meg verken inn i eller ut av konflikten. Slik skaper voksenlivet politisk apati.

Det er viktige ting jeg har gjort i mitt eget hus, og vi gjør det fordi vi har lyst å leve sammen og være lykkelige. Det kan aldri reduseres til mindre viktig enn politikk og krig. Jeg håper det aldri blir noen motsetning mellom dem. Men likevel: Det er drøyt å oppleve. Jeg er blitt de blaserte og avstumpa voksne jeg himlet med øynene mot for fem år siden.

Vi trenger ikke å være i tvil om at disse mekanismene betyr noe. Mange teoretikere beskriver hvordan vi gis en andel i samfunnet rundt oss (en leilighet), noe som betyr at vår hang til radikale endringer og handlinger reduseres. Det blir problematisk når de radikale endringene er påkrevet.

La oss for eksempel bruke denne typen logikk på Israel/Palestina-problemene, sett fra israelsk side. Idealistiske ungdommer mener kanskje at fred er det eneste riktige, og at bosettingene må fjernes (og selvsagt finnes det idealistiske fundamentalister som mener det motsatte). Disse tendensene vil etter vår teori etterhvert slipes av når personlige konsekvenser kommer i veien: Hva vil palestinsk befolkning nærmere mitt hjem bety for verdien av leiligheten? Vil åpne grenser føre til at jobben min blir dårligere betalt?

Idealisme som politisk ideal er et tveegget sverd, som Ibsens «Brand» forsøker å illustrere. Men jeg tror balansen i verdenspolitikken er tippet alt for langt i retning av pragmatisme foran idealisme. Spørsmålet i pragmatismens ånd blir ikke om palestinere har rett til liv og land, men om det vil føre til større eller mindre sikkerhet for oss selv. Til og med de som fremmer palestinernes sak velger pragmatismen som argumentasjon: «Krigen fører bare til støtte for Al-Qaida og flere raketter mot israelske småbyer».

Jeg får avslutte med en apell til ungdommen: Forsvar idealismen! Gjør de voksne rundt dere forlegne ved å kreve at også de gjør sitt. Finnes det nød, sult eller krig, skyldes det foreldregenerasjonens svik. Følelsen du har av å ha rett er ditt kompass, dine ubundne hender er ditt våpen og den lange framtida er din motivasjon.