Hva er alternativet?

Litj-Bjarne-Håkon prompet hos Snåsamannen, Avil krevde hans avgang, det falt noen tungt for brystet, og debatten raser. Bør bruk av alternativ medisin utelukke noen fra en ministerpost?

Konklusjonen min, for å ta den først, er nei. Men det er helt i gråsonen. Slik oppsummerte jeg argumentet for avgang på Spindellett](http://spindellett.net/?p=2132#comment-1979): «De resonnementene jeg har lest er at P1) BHH er sjef for helsevesenet; P2) helsevesenets fundament er vitenskap; P3) Snåsamannen er ikke en vitenskapelig behandlingsmetode; P4) å benytte seg av uvitenskapelige behandlingsmetoder undergraver tiltroen til vitenskapelige behandlingsmetoder; P5) en organisasjon kan ikke ha en sjef som undergraver sitt fundament, ergo K: BHH kan ikke være sjef for helsevesenet.»

Det som fikk meg til å skrive denne posten, var denne kommentaren borte hos Hjorthen:

Syns det er fint du ikke kommer med noen konklusjon, på noe det er brukt svært lite forsking kan man vel ikke si enten eller? Alt annet handler jo om balanse så hvorfor ikke mellom det vitenskaplige og det «alternative"?

Svært lite forskning? Det finnes en uhorvelig mengde forskning. En entydig majoritet av disse viser at alternativ behandling ikke har effekt utover placebokontrollgruppa (et unntak er akupunktur, men her er det metodisk ganske krevende å etablere en god placebo). Noen rapporter antyder forverring, f.eks. øker dødsrisikoen for pasienter som blir bedt for av religiøse bønnegrupper. Man teoretiserer at det må skyldes at pasienten da anser sin egen tilstand som mer alvorlig. Så finnes det noen rapporter som antyder forbedringer, men fellesnevneren for disse er at det ikke er mulig å reprodusere resultatene. Det dreier seg altså mest sannsynlig om tilfeldige avvik.¹

Komplementær og alternativ medisin er en bevegelse, som en avlegger til den mer generelle alternativbevegelsen. Formålet med denne bevegelsen er bredere enn å la gamle, varme hender stimulere tarmgassutblåsinger. Alternativbevegelsen har som metode å generelt undergrave vitenskapelig metode. Som oftest presenteres dette med et røykteppe: «Vi er ikke mot vitenskapelige sannheter, vi bare anerkjenner andre sannheter». Konsekvensene av å redusere sannhet til en relativ størrelse er dramatiske, og totalt undergravende for vitenskapen.² Det er derfor ikke noe både/og i forhold til sannhet. Enten har vitenskapen rett i sin definisjon av sannhet, eller så har alle rett – eller feil – alt ettersom du ser det.

Jeg tror det er årsaken til at piggene mine skyter ut når Hansen vil relativisere medisinske sannheter. Selvsagt forstår jeg at ingen tar skade av noen turer til Snåsamannen (så lenge de kjører forsiktig, da). Det er ikke det som er problemet.³ Problemet er at andre deler av den samme bevegelsen er i ferd med å innføre kreasjonismeundervisning i amerikanske skoler, argumenterer for at det offentlige skal bruke penger på å sende folk til alternative behandlere, og mener at det er greit å overlate beslutninger på Stortinget til spådamer. Jeg mistenker ikke Bjarne-Håkon for å mene noe av dette, men det kan ikke være mye tvil om at det fungerer legitimerende å ha en helseminister som personlig benytter metoder fra denne bevegelsens verktøykasse.

Vitenskapen er menneskenes viktigste oppfinnelse. Vi har gått fra å bevege oss i undring rundt i et uforståelig univers, til å være i stand til å forstå noe så mystisk som utviklingen av vår egen art – fra alge til ape. Vi har gått fra å drepe små barn med atferdsproblemer i skogen til å forstå barna og gjøre livet med atferdsproblemer håndterlig og bra. Vi brant kvinner som hevdet at kvinner var i stand til mer enn å passe barn på bålet for bare tre hundre år siden. Nå tar vi debatten om kjønn på blogger og i aviser.⁴ Vitenskap og den vitenskapelige metode er årsaken til den massive utviklingen i forståelse som menneskearten har opplevd de siste tre hundre årene. Likevel må den forsvares.

For å oppsummere; jeg er enig med Avil og Virrvarr i at det er problematisk med helseministre som bruker uvitenskapelig behandling. Men jeg er også menig prima facie med de andre bloggerne jeg har lest, som mener at dette ikke er alvorlig nok til å gå av. Jeg skulle imidlertid ønske meg at disse bloggerne skrev mer om hva de tenker om alternativbevegelsen og vitenskapelighet. Slik de skriver nå, latterliggjør de bare ønsket om en avgang uten å presisere skikkelig hvorfor de mener Avils argumenter er gale. Det er avgjørende med presisjon i en slik debatt. Hvis de mener at Avil tar feil fordi alternativ medisin bør legitimeres, er jeg uenig. Hvis de mener at Avil tar feil fordi dette ikke faller inn under holdninger av betydning for statsrådsgjerningen, er jeg enig. Legg merke til at den siste varianten fortsatt åpner for å kritisere Hansens handlinger.