Håp og tro om krisepakken

Kl. 11 sharp legger Kristin Halvorsen frem krisepakke 2/∞. I den anledning er det lov å både håpe og tro. Først håpene:

1. Pakken bør ikke være for stor. Det er fortsatt for tidlig å avgjøre om det er grunn til gå helt til bunns i skattekista. Dessuten er det ikke nok Viktige Samfunnsprosjekter som står på vent. Dermed vil en alt for stor pakke bare flyte over i generelt privat forbruk og subsidier til eierstanden.
2. Pakken bør prioritere offentlig forbruk, og tørre å gjøre det på en slik måte at arbeidskraften dreies over til det offentlige. Det betyr at pakken bør stake ut en retning for økonomien som ungdom og voksne under omskolering kan følge.
3. Pakken bør sørge for en relativt lav rente, helst ved hjelp av mekanismer som stopper pengebruken raskt dersom inflasjonen tar seg opp. En spesielt stor utfordring er disse bankpakkene. Så langt ser det ut til at bankene har stæsjet pengene i hvelvet uten å låne de videre. I det øyeblikk bankene setter disse i sirkulasjon (noe som sikkert blir å skje samtidig i alle bankene) får vi et inflasjonssjokk i økonomien. Det store problemet er at dette blir å skje når krisen er over. Så langt har jeg ikke sett noe troverdig løsning på dette (utenom å nasjonalisere banker).
4. Samtidig bør ikke pakken innføre et låneregime på siden av det rentestyrte der pengene er gratis. Hva mener jeg med det? Jo, hvis regjeringen går inn for å direkte redde private bedrifter – og spesielt banker – hver gang de sliter, betyr det at de kan styre med utgangspunkt i nullrisiko for låneopptak. Det er en mye sterkere subsidiering av risiko enn vi trenger. Pakken bør derfor tydelig signalisere at regjeringen ikke har tenkt å redde de som går på trynet. Hvis en hel sektor forsvinner, får man heller opprette statseide løsninger.

Så, hva tror jeg? Halvorsens retorikk vil nok legge seg tett opp til punkt 2 og 3, men mine punkter er mye mer nyanserte enn det vi kommer til å få høre fra Halvorsen. Punkt 1 og 4 kan jeg bare glemme. Pakken kommer til å bli fremstilt som gigantisk, og kommer i antall milliarder til å forsøke å overgå forventningene. Som Jens og Kristin helt sikkert vet, blir slike pakker nesten aldri «brukt opp». Japans regjering presenterte i 1990-tallets krisetid en lang rekke pakker på svimlende beløp, men de satte aldri i gang prosjekter for alle pengene.¹ Hensikten er å få markedets tiltro tilbake.

Jeg tror ikke at pakken vil klare å stimulere rekruttering til offentlig sektor. Halvorsen kommer til å presentere tiltakene som «midlertidige», og dermed er det fullstendig irrasjonelt for en rådmann å ansette nye folk med pakkepenger. Han kommer i stedet til å kjøpe inn tjenester fra bygg- og anleggsbransjen. Det forskyver problemet og stimulerer til økt privat forbruk. Sjefene i Veidekke blir rikere, mens det offentlige må underlegge seg årevis med nullvekst i lønn. Summen vil bli at pakken – hvis den foreskriver midlertidige tiltak – vil svekke det offentliges konkurransekraft enda mer.

Men for all del. De rød-grønne kan komme til å vinne valget ved hjelp av den.