Finnes her nød og sult, skyldes det svik
Grafen over (klikk for større versjon) viser faktisk bistand fra G8-landene sammenlignet med det projiserte målet for økning i bistand som ble avtalt i Gleneagles, Skottland i 2005. Du husker kanskje ikke møtet, men jeg tror du husker konsertene.
Landene skjønte at her måtte folkets forventninger innfris, og resultatet ble et løfte om å øke bistanden til 0,36 % av brutto nasjonalinntekt (GNI) innen 2010. Så langt er resultatene forferdelige. Bistanden som andel av GNI har gått tilbake siden Gleneagles. I følge Development Initiatives utgjør forskjellen mellom lovet bistand og faktisk bistand at 15 millioner mennesker aldri ble løftet ut av fattigdom - bare på disse tre årene. Tre ganger Norges befolkning.
Dette viser hvordan mediesamfunnets øyeblikksaktivisme ikke er riktig medisin for å skape varige endringer. Prosjekter som Live 8 og fokuset på det mediale stimulerer til kortsiktige symbolske handlinger, og hvis det er noe bistandspolitikken har vært plaget av i alle tider er det kortsiktighet og symbolpolitikk.
Dessverre ser fremtiden enda mørkere ut. Finanskrisen kommer til å gjøre det enda vanskeligere å prioritere verdens urettferdighet foran skatteletter til middelklassen i verdens aller rikeste land. Krisen endrer konkurransesituasjonen blant partiene såpass at for lite nasjonalisme kan bety slutten på regjeringsperioden din. I tillegg til dette problemet blir 0,25 prosent av BNI et mindre beløp i kroner og øre etterhvert som resesjoner setter inn, og private utenlandsinvesteringer i u-land vil bli kraftig redusert. Likevel er det knapt et oppslag eller notis om konsekvensene av finanskrisen for de som kan tape alt.
Så mye bedre det hadde vært hvis avtaler som Gleneagles kunne ha inngått i et skikkelig, globalt system for opprettholdelse av kontrakter. En forening av nasjoner, for eksempel, med mekanismer som tvang selv de største og rikeste til å følge sine vedtak. Har vi noe sånt?
Bilaterale og mellomnasjonale systemer som G8 er en del av problemet, fordi de får så mye oppmerksomhet at de fungerer som fluepapir på symbolpolitikk. Nei, vil man inngå forpliktende avtaler, så må det skje gjennom FNs organer, og FN må styrkes til de er i stand til å opprettholde avtalenes innhold.