Samarbeid

Nå har det blitt mye feministblogging i det siste. Tilbake til økonomien, og rett på den harde varianten. Paul Krugman argumenterer for en sterk, koordinert stimulipolitikk fra alle EU-landene, og argumentet er overbevisende: Stimuliet vil virke langt bedre når alle samarbeider. Matematikken er som følger: Vi tenker oss en utvidelse av offentlig forbruk ($G$). Endringen i nasjonalproduktet ($Y$) vil da bestemmes av $m$: hvor mye som går til import utenfra, $c$: hvor mye husholdningene bruker av hver krone de får ekstra og $t$: skatteprosenten.

Det hele henger sammen slik:

På norsk: Endringen i nasjonalprodukt er lik summen av to ledd. Det ene leddet er det direkte økte forbruket i Norge, definert som den delen av det offentlige forbruket som ikke importeres ($1-m$). Det andre leddet er den ekstra effekten som kommer av at lønnsmottakerne får mer lønn når det offentlige kjøper tjenester, og det er definert som andelen de bruker ($c$) innenlands ($1-m$ igjen) av det de har igjen etter skatt ($1-t$).

Litt matte til, og vi ender opp med at endringen i nasjonalprodukt per krone ekstra stimulans vil være lik:

Cluet her er at EU-landenes gjennomsnittlige tendens til å importere ($m$) er på ca. 0.4, mens EU-områdets tendens til å importere er mye lavere – 0.13. På norsk igjen: Når man importerer varer i Sverige, er det veldig ofte fra et annet EU-land. Dermed kan man regne ut at med $t=0.4$, $m=\frac{0.4}{0.13}$ og $c=0.5$ vil et ensomt EU-land få 1.03 euro økt nasjonalprodukt per økt budsjettunderskudd, mens hvis alle EU-landene øker samtidig vil økninga bli på 2.88 euro.

Dette er et eksempel på hvordan enkle Keynes-modeller kan tas inn i varmen. Årsaken er at rentevåpenet er nesten dødt, og dermed blir matten litt enklere. Problemet er at dette eksemplet også viser at små EU-land kan få veldig mye stimulus uten å bidra selv i det hele tatt. Det kan vise seg å bli et stort problem.

Under asiakrisen på nittitallet annonserte Japan ofte store krisepakker må hundrevis av milliarder av yen. Men det viste seg ofte å være papirtigre: krisepakker med store rammer, men rammene ble aldri brukt. En tilsvarende effekt kan komme til Europa. Regjeringene rundt omkring annonserer pakker, men foretar aldri utbetalingene. Dermed håper man på at naboen sponser festen.