Siste ord?

Jeg håper Bjørn Stærk får siste ord for denne gang. Og jeg innser at Hjorthen har rett i at det er viktig å også hente forklaringsmodeller for meninger fra sosiologien i stedet for individet. Når noen tar avstand fra feminismen, tar de ikke nødvendigvis avstand fra feminismen, men fra å defineres som en person som «tilhører» feminismen. Dermed kommer det relasjonelle inn i bildet: Holdninger til politikk handler også om hvordan du ønsker å oppfattes av folk rundt deg.

Å tenke på slikt fører meg raskt inn i et ønske om å evangelisere de akademiske idealene. Jeg tror på at metodisk disinteresse – altså å tenke på ting slik du ville gjøre det dersom du ikke hadde noen egeninteresse eller var interessert – er et prinsipp som gjør akademia overlegen samfunnsdebatten. Samtidig fører den samme kalde antiengasjerte tonen til at ideene møter veggen i forhold til å skape endring. Folk vil heller høre Barack Obama, liksom. Yes, we can. Hva kan vi? Change. Forandre hva? No clue.

Dermed har vi valget mellom en riktig og progressiv måte å tenke på som ikke fører til endring, eller en reaksjonær og tradisjonell måte å tenke på som kunne føre til endring, men likevel ikke gjør det, fordi den per premiss er reaksjonaer.

Nå kunne jeg blitt deprimert. Men jeg velger heller å være disinteressert.