Helgekos: En dedikasjon

Jeg fikk nettopp gleden av å lese denne dedikasjonen igjen. Den er både trist og vakker:

To the beloved and deplored memory of her who was the inspirer, and in part the author, of all that is best in my writings-–the friend and wife whose exalted sense of truth and right was my strongest incitement, and whose approbation was my chief reward-–I dedicate this volume. Like all that I have written for many years, it belongs as much to her as to me; but the work as it stands has had, in a very insufficient degree, the inestimable advantage of her revision; some of the most important portions having been reserved for a more careful reexamination, which they are now never destined to receive. Were I but capable of interpreting to the world one half the great thoughts and noble feelings which are buried in her grave, I should be the medium of a greater benefit to it, than is ever likely to arise from anything that I can write, unprompted and unassisted by her all but unrivalled wisdom.

Det er John Stuart Mill som skriver dette i andre utgave av On liberty (som kan leses og lastes ned hos Google Books). Dedikasjonen dreier seg selvsagt om hans avdøde kone Harriet Taylor, som frem til da ikke hadde vært kreditert i bøkene, sannsynligvis fordi samtiden ville ha nedvurdert filosofi som kom fra en kvinne.

Mill samarbeidet senere med Taylors datter Helen, og hans filosofi – som altså i rettferdighetens navn også skal krediteres disse to kvinnene – foreslo og la grunnen for radikale ting som stemmerett for kvinner og menneskerettighetene. I tilbakeblikkets avslørende speil fremstår dette som et temmelig vesentlig argument for radikal kjønnskvotering innenfor vitenskapen, og – for at dette skal være mulig – hele veien gjennom skolesystemet. Nå har vi heldigvis oppnådd det grunnleggende på dette området. Neste steg er å utjevne kjønnsforskjellene mellom disiplinene, herunder medregnet filosofien.