Esbati og Reinert om finanskrisa

Forlaget/stiftelsen/sekta Manifest arrangerte en debatt i går med Ali Esbati og Erik Reinert. Temaet var finanskrisa og økonomifaget, og med vinklingen ga svaret seg selv: Både Ali og Erik slo fast at faget har spilt fallitt.

Reinert, som er et slags levende leksikon av økonomiske ideer siden 1400-tallet, argumenterte for at økonomifaget måtte lytte mer til sine heterodokse sidespor. I dagens situasjon er det minskyanerne og schumpeterianerne som kanskje sitter på de mest interessante forskningsresultatene. Reinerts posisjon er det ikke vanskelig å være enig i: Den er nemlig omtrent som å hevde at man bør høre på de som har rett. Problemet er at han ikke er spesielt god på å si hvordan man gjenkjenner de som har rett. Det mangler jo aldri folk som hevder at verden er i ferd med å gå under – hvordan skulle man da kunne vite at akkurat disse faktisk hadde rett?

Ali Esbati inntok en holdning som jeg tror er mye mer fruktbar for økonomifaget. Han argumenterte for at reelle økonomiske transaksjoner inngår i en mye mer sosiologisk sammenheng. Det er transaksjoner mellom mennesker, som har komplekse og multimodale relasjoner til hverandre – de er ikke bare «kjøper» og «selger». Videre – eller følgelig – er økonomi, makt og politikk uadskillelig. Et økonomifag uten disse maktaspektene vil med nødvendighet bli for snevert, og dermed analysere økonomien ut fra en analyse som mer eller mindre er forhåndsprogrammert i sine konserverende konklusjoner.

Eksempelet som både Reinert og Esbati brukte, er likevektsmodeller. Hvis du begynner din økonomiske modellering (og her vil Ali tilføye: dermed modellen for hele samfunnet) med antakelsen om at det finnes økonomisk likevekt, vil du naturligvis overprioritere likevektens betydning i økonomien. Det har visse politiske konnotasjoner; for eksempel at stabilitet av en eller annen variabel (inflasjonen i dagens økonomiske hegemoni) blir prioritert foran effektene av dynamikken knyttet til å stabilisere variabelen (arbeidsløshet, for eksempel).

I grunn er dette bare det gamle ordtaket om at «hvis hammeren er ditt eneste verktøy, vil alt se ut som en spiker». Dette er alle klar over, men problemet er at hegemoniet i økonomien tviholder på at deres verktøy er objektive og ikke politiske. Men økonomien er grunnleggende sett avgjørende politisk, og det må derfor kommuniseres som politisk. Derfor blir forutsetningene av avgjørende betydning for økonomifagets relevans, og det står i sterk kontrast til at forutsetningene stort sett overses totalt i den politiske diskursen omkring økonomiske analyser.

OK. Dette ble litt rotete notater, men kanskje interessant for noen. Oppsummert: Du burde ha vært der. Smekk på lanken.