Ikke subsidie?

Redaksjon 1 i går var en selsom affære, der politikerne av alle avskygninger prøvde å spille et politisk spill ved å fremheve hvor viktig det var å ikke utnytte denne «svært alvorlige situasjonen» til politisk spill. FrP luftet den rimelige tanken at dersom bankene stikker av med store overskudd og bonuser, blir det opprør blant folk. Dette var alle enige i, men Høyre reagerte på en merkelig måte. Jan Tore Sanner hevdet at redningspakken ikke på noen måte var et subsidie, og at det derfor var urimelig å stille betingelser sammen med den. VG skriver det slik:

Han understreker at krisetiltakene er en rent markedsmessig pakke, som ikke inneholder noen form for subsidiering av bankene.

Jeg skjønner ikke hvordan noe kan være en redningspakke uten å være et subsidie. Hvis utstedelsen av disse obligasjonene og byttelåningen av obligasjoner mot halvsikre huslån hadde vært god markedsøkonomi, ville nettopp markedet ha løst dette av seg selv. Det hadde ikke vært behov for ekstraordinære stortingsproposisjoner med endringer av krav til sikkerhet for å få statsobligasjoner.

Det er selvsagt riktig at en obligasjon ikke er det samme som et direktesubsidie, men obligasjonene er bare én del av dette komplekset. Den andre delen er overtakelsen av risiko. Staten påtar seg å bytte bombesikre penger (statsobligasjoner) mot mindre sikre lån. Å overta risiko på denne måten er helt åpenbart et subsidie til bankene. Risiko koster akkurat like mye som alle andre former for kostnader: det er nettopp et uttrykk for hvor mye du over tid taper på å ha investeringene dine plassert i slike papirer.

En analogi: La oss si at du har 200 kr, og jeg har en oddskupong som kan gi 200 kr i gevinst hvis Lillestrøm overlever i tippeligaen. Det er akkurat nå ikke allverdens sannsynlighet for at de rykker ned – kanskje 10 %. Men hvilket verdipapir ønsker du? 200 kr, eller oddskupongen? Staten har 200-lappen, og velger å bytte den mot oddskupongen¹. Det er en dårlig deal for staten, og det er derfor et subsidie.

Jeg lurer på hva som har fått den vanligvis oppegående økonomen Sanner til å gjøre denne feilen. Teoriene er roughly at han 1) ikke skjønner dette (usannsynlig), 2) skjønner det, men forsøker å gjøre sukre subsidieringspillen i befolkningen (mer sannsynlig) eller 3) skjønner det, og skjønner at han her kan få FrP til å virke populistiske og uskolerte (mest sannsynlig). Sanners problem er at 3) er et klassisk eksempel på politisk spill.