Bekymring

Jeg har til nå ikke vært allverdens bekymret for kredittkrisa. Etter min mening har det til nå vært grunn til å på kort sikt ta en del mindre tap i realøkonomien for å få redusert den fiktive økonomien. Alt i alt mener jeg at det er mer bærekraftig med en økonomi der finanssektoren er betydelig mindre.

Det er ikke det at finanssektoren er unyttig. Det å låne penger og å ha et fungerende kredittmarked er svært viktig for økonomisk frihet og vekst. Men finanssektoren var på papiret mange tusen ganger større enn det som var nødvendig ut fra realøkonomiens kredittbehov.

Men nå er jeg mer bekymret. Nå nettopp annonserte den amerikanske i samarbeid med de europeiske, japanske, britiske og sveitsiske sentralbankene at amerikanerne vil stille uendelig mye dollar til disposisjon for utlån fra de respektive institusjoner, til faste renter. Dette er selvsagt gode nyheter dersom finansmarkedene har manglet likviditet. Hvis de derimot ikke mangler likviditet, men i stedet mangler soliditet, kan vi være det som man på oxfordengelsk kaller royally fucked. Uendelig mye dollar som sprøytes ut i lån til banker som er teknisk konkurs? Det er en oppskrift på hyperinflasjon.

Og da sliter vi. Med alle verdens sentralbanker låst til inflasjonsmål og en statsinitiert inflatorisk pengepolitikk over hele verden, vil det bli bortimot umulig å sette ned rentene. Dermed kan vi få en slags mother of all stagflations, der en knallhard resesjon går hånd i hånd med skyhøy inflasjon. Den umiddelbare assosiasjonen er 30-tallets Tyskland.

Problemet er rent økonomisk innfløkt. I følge standard makroøkonomisk teori er inflasjon og pengemengde to sider av samme mynt (pun intended). Sentralbanken kan velge å styre pengemengden eller renta, men i prinsippet skal det gi samme utslag. Grunnen er, enkelt og greit, at når prisene stiger (inflasjon) vil etterspørselen etter penger stige like mye. Ved å utvide pengemengden gradvis, vil man dermed sikre en stabil økonomi. Alternativt kan man se på det fra rentesida: for å få inflasjonen til å bli 2 %, må man sette renta slik at folk og bedrifter ønsker seg akkurat den riktige mengden penger i banken kontra å forbruke eller investere pengene. Renta holder igjen noe av det potensielle forbruket ved å gjøre det mer attraktivt å spare og dyrere å låne, og styrer dermed (indirekte) inflasjonen.

En tilgang på uendelige mengder dollar skal derfor, i prinsippet, være akkurat det samme som å sette ned renta. Problemet er at disse teoriene forutsetter perfekte kredittmarkeder. Som noen kanskje har fått med seg, er dette ikke tilfelle i verden i dag. Dermed oppstår muligheten for at pengenes verdi kan avta (inflasjon) samtidig som det ikke blir mer penger i reelt omløp (fordi bankene knuger på dem).

Grunnen til at bankene knuger, er at de ikke har tillit til at de andre aktørene er solide, og det med god grunn. Derfor foretrekker de å beholde sine egne lån til sentralbanken, og ikke låne pengene videre. Det er ikke helt enkelt å se hvorfor mer likviditet skal løse dette fundamentale problemet. Kanskje den eneste løsningen er å slippe markedet løs i bankene for å rydde opp, omtrent som å slippe en løve ut til bøflene. Det blir fryktelig vondt en stund, men det gir mer bærekraftighet på sikt.¹

En annen løsning er å tenke seg nasjonaliserte banker. Da vil de absolutte kravene til soliditet forandre seg, og ved å bortimot oppnå bankmonopol gjør staten seg uavhengig av behovet for interbanklån. Det er dette britene gjør. La oss håpe amerikanerne følge opp.