Sten i bloggeglasshuset?

Hjorthen skriver et forsvar for objektive eller intersubjektive kvalitetsskiller innenfor kunst, vitenskap og politikk. Som mange andre kommentatorer innenfor feltet tar han utgangspunkt i at forakten for det velutdannede, velansette og opphøyde er særnorsk. Jeg tror dessverre at han tar feil i akkurat den delen av resonnementet. Folkets forakt for åndseliten har til nesten enhver tid overgått forakten for den økonomiske eliten.

Men på et tidspunkt blir Hjorthen interessant i et metabloggperspektiv; han parodierer her vanlige lekmenns tiltro til fagkompetanse:

Kom ikke trekkende her med professorer, doktorgrader, avhandlinger og lange kronikker. Du har sittet for mye med nesa nedi en bok. Alle vet jo at det blir du smågæren av. Bare drit i den intellektualiseringa der, her i landet snakker vi rett fra levra, tar ikke noe dritt, og driter i hva disse brillejesusene prøver å si. Det er jo ingen som skjønner hva de sier uansett slik som de smykker seg med fine ord og silketruser.

Min mening er like mye verdt som din, selv om du har studert emnet inngående, mens jeg bare skummet gjennom en artikkel i VG i går.

Hjorthens argumentasjon er her svært lik en del av kritikken som har rammet Wikipedia, borgerjournalistikken og bloggere selv: at selve formen bidrar til å forherlige det ufaglærte og har et slags dypere gravitasjonspunkt i retning av forenkling. I tilfellet Wikipedia og borgerjournalistikk har svaret i stor grad vært at det ikke er sant (Wikipedia) eller at faglærte er like dårlige (borgerjournalister). Men blogger – forstått som en slags forherligede samlinger leserinnlegg – er sånn sett ingen videreutvikling på dette punktet.

Jeg har merket selv at min tiltrekning blogg-messig har gått fra generelle politiske blogger til blogger på særområder (bistand, økonomi, statistikk) fra folk som sitter med etablerte posisjoner innenfor disse områdene. Men denne bloggingen utgjør en marginal gruppe lesermessig, og er i tillegg til tider vanskelig å skille fra mer ordinær spaltejournalistikk i New York Times eller The Economist.

Spørsmålet jeg stiller er kanskje skummelt, men likefullt av stor betydning: Er bloggmediet best egnet til formidling av ytterst subjektive og ugeneraliserbare fenomener som mote, film, humor og fotokunst? I fortsettelsen av dette kan jeg jo nevne at jeg vil hevde at politiske skriverier faller inn under enten objektive (faktaundersøkelser om konsekvenser) eller subjektive, generaliserbare (altså skrift som er ment å få folk til å dele din oppfatning om temaet).