Rom for motkonjunkturpolitikk?

Finanskrisen som akkurat nå gjør seg verdensomspennende, har ikke enda slått ut i realøkonomiske termer. Det betyr, som amerikanerne sier, at den ikke har gått «fra Wall street til Main street», altså at det ikke er noen krise i den økonomien folk faktisk arbeider i og kjøper varer fra.

Men forbindelseslinjene mellom realøkonomien og finansøkonomien er tettere enn noen gang i historien. Det er helt klart at den økte pengemarkedsrenta – altså den renta som styrer hva folk og bedrifter må ut med for et lån – medfører lavere forbruk og lavere investeringsvilje. Oversatt til realøkonomiske termer innebærer dette færre jobber, noe som igjen fører til lavere forbruk og lavere investeringsvilje.

Dette skal i prinsippet korrigeres av sentralbanken, som skal forsøke å stoppe denne nedadgående sykelen ved å kutte renta. Problemet til sentralbankene er foreløpig at inflasjonen – prisstigningen – holder seg svimlende høy. Tall fra Storbritannia viser en inflasjonsrate på 4,3 % i august – mer enn dobbelt så høy som målet på 2 %. Her i Norge ligger også inflasjonen langt over sentralbankens mål på 2,5 %.

Etter 11. september 2001 valgte den amerikanske sentralbanken å gi blaffen i slike ting, og kutte renta til benet til tross for at det ikke kunne forsvares etter inflasjonsmål. Dette skjedde paradoksalt nok samtidig som Norges Bank innførte inflasjonsmål. Dermed stimulerte banken aktiviteten i en periode som var preget av mye mistro på grunn av terrorisme og IT-boblesprekking. Resultatet av den prioriteringen ser vi i dag. Denne kunstig lave renta har stimulert utlån til familier og bedrifter som slett ikke hadde råd til det i en normal rentesituasjon. Den har også medført – som George Bush hevdet i starten av den nåværende krisesituasjonen – en for høy grad av boligbygging i forhold til hvor mange som hadde råd til slike hus.¹

Nå står vi igjen med en situasjon der hele verden er belånt uten at pengene fundamentalt finnes noe sted. Lånene har blitt gitt under en forutsetning av at fremtidig vekst ville kunne ta unna rentekostnadene. Når veksten ser ut til å utebli, kollapser finansmarkedet etter hvert som betalingsevnen til deres kreditorer forsvinner. Resultatet slår til slutt ut i realøkonomien.

Men så til poenget: Motkonjunkturpolitikk. I mange, mange år har vi blitt tutet ørene fulle av at aktiviteten i norsk økonomi er for høy til å iverksette kostbare prosjekter. Da ville vinningen gå opp i spinningen, fordi nesten alle penger man f.eks. brukte på byggeprosjekter ville forsvinne ut i form av økt lønn og profitt til byggerne.

I en nedadgående konjunktur, kanskje til og med resesjon, ser ting annerledes ut. Da kan det offentlige igjen «kappe land» i økonomien ved å fange opp bygningsarbeidere og -bedrifter som er i ferd med å miste jobbene sine på grunn av lavere aktivitet. I et slikt tilfelle vil de ikke kreve høyere lønn og profitt, men være begeistret for å unngå konkursen. Dermed er det rom for store prosjekter.

Disse store prosjektene fungerer som stimuli til økonomien, fordi alle arbeiderne som jobber med prosjektene i seg selv er forbrukere og (hus-)investorer i den samme økonomien. Dermed kan det offentlige sørge for å dempe fallet i økonomien, og samtidig få investert oljepenger på en måte som gir bedre avkastning enn aksjemarkedet ser ut til å kunne yte på en stund.

Jeg ønsker for eksempel ikke et OL i Tromsø i den grad det hindrer andre prosjekter, men i en kraftig nedadgående konjunktur kan det være en veldig fornuftig måte å kaste penger utover landet på. I motsetning til retorikken om at det «bare går til Tromsø» står realiteten: Det aller meste av pengene i et OL går til reiseoperatører, midlertidig bosatte bygningsarbeidere, reklamefolk osv. Det er ingen grunn til at disse skal være lokalisert i Tromsø. Den eneste delen som definitivt tilhører Tromsø, er bygningsmaterialene til OL-anleggene; men dette er tross alt ikke så mye penger.

I økonomisk historikk er både Gardermoen og 6-årsreformen i 1997 synlig på konjunkturoversiktene. Statsbudsjettet 2009 er genial timing for en solid motkonjunkturpolitikk. Så får vi heller leve med at et klart brudd på handlingsregelen gjennomføres i et år der forventet realavkastning for oljefondet vil måtte være langt lavere enn de stipulerte 4 % i handlingsregelen.