Farlig folkepsykologi

Det er ikke få som har sammenlignet finanskrisa i 1929 med dagens situasjon. I så fall er det grunn til å være på vakt, på langt flere områder enn i banken. Store kriser vekker vanligvis beskyttelsesønsket i befolkningen, og dette gir seg utslag i ønsket om en Sterk Leder.

Børskrisa og den store depresjonen på 30-tallet ga oss fabelaktige lederskikkelser som Stalin, Hitler og japanske Tojo, i tillegg til å styrke Benito Mussolini. Disse gjorde deretter sitt beste for å militarisere verden og bygge opp konflikter. Det er én av måtene økonomisk ustabilitet kan krysse sektorhindrene og bli til politisk ustabilitet.

Det er også grunnen til at venstresidens kadre bør være tilbakeholdne med å juble for at høyresidas ønsker om uregulerte markeder har ført til krise. Det er paradoksalt nok ikke venstresidas tankegods som vinner frem på slike høyrefalliter.¹ Sterke ledere er et kjennetegn ved fascismen og antidemokratiske krefter, og det finnes knapt eksempler på at noen har blitt gitt uinnskrenktet de facto myndighet uten å misbruke den.

Det er lett å si at den som er villig til å gi fra seg litt frihet for å få litt velstand, fortjener verken frihet eller velstand. Det er lett å si når velstand og frihet er stadig voksende størrelser, i en grunnleggende stabil politisk og økonomisk situasjon. Når de blir til knapphetsgoder, er det mye vanskeligere å hevde frihetens forrang. For politikere innebærer det å fremstå med et image som forsvarer av støvete gamle idealer foran folks behov for hus og mat.

Når Gordon Brown og Jens Stoltenberg hevder behovet for sterkere styring, tenker de nok neppe på seg selv som diktatorer. Men de illustrerer en endring i politikkens etterspørselsside. Nå etterspørres kontroll, styring og maktbruk fra det offentlige. Det kan raskt vise seg at andre politikere enn Stoltenberg og Brown står klare, med enda større muskler og enda mindre hjerner.

Andre som blogger om dette:

• Arnold Kling gjør flere av de samme observasjonene.