Solstad

For et par uker siden trykket Samtiden et essay av Dag Solstad, der forfatteren kritiserer de som ikler seg en kappe av ytringsfrihet for å kunne forsvare av Se og Hørs rett til å grafse i privatlivet til kjendiser og den ukrenkelige retten til å krenke andre menneskers dypeste følelser.

Det mest interessante med debatten etterpå har vært at en slik mening ikke lar seg tolke i den snevre bevisstheten som kalles journalismen. Dette begrepet stammer fra Sigurd Allern, og beskriver en virkelighetsoppfatning der journalistikk går fra å være et verktøy for å avsløre makta til å bli en normativ filosofi om hvordan makta skal oppføre seg. Under denne totalitære ideologiens åk blir all kritikk av makta (dvs. journalister og journalistenes verktøykasse, herunder den uinnskrenkede retten til å skrive hva man vil) dypest sett tolket som et angrep på samfunnet. Straffen er spaltegiljotinen.

Det er mye rart Solstad må utholde å bli anklaget for. I dagens utgave av Morgenbladet, for eksempel, påkaller Marit Slotnæs – avisas kronikk- og debattredaktør – Hamsun for å poengtere at Solstad er populist, visstnok i likhet med Knut Hamsun. Hamsuns og Solstads populisme må i så fall være en form for sjølbedrag der resultatet er å bli maksimalt dårlig likt.

Andre kommentatorer tolker essayet ut fra hva de går rundt og tenker på, og tillegger deretter Solstad å ha tenkt på akkurat det. Duoen Anders Heger og Magnus Marsdal gjør seg skyldig i dette i Dagsavisens helgeutgave. Heger mener at Solstads angrep er et velregissert forsøk på å revitalisere ideen om ytringsfriheten gjennom å kritisere den, og at Solstad derfor lyver blankt når han sier at han ikke bryr seg om å forsvare ytringsfriheten i Norge i dag. Marsdal mener, nærmest oppskriftsmessig, at Solstad har levert en kritikk av kapitalistiske medier.

Og generelt hjelper det lite å få støtte fra Torbjørn Jagland.

Felles for alle de kritiske kommentatorene er at de ikke leverer et sitat, et resonnement, en holdning eller en idé som kan tilskrives Solstad, før de hogger ham ned. For i realiteten er det lite å være uenig i. Mener kommentatorene at det er viktig å forsvare ytringsfriheten fordi det presser prisen på kjendisbilder ned (slik Dagbladet skrev på lederplass)? Mener kommentatorene at Solstad tar feil når han hevder at debatten rundt karikaturtegningene i for liten grad omhandlet hvorvidt det var riktig, ikke lovlig?

Nei. De mener ikke det. Og derfor må de henfalle til å via subtile omveier kritisere Solstads person. Enten har han, «som kjent», et «svermeri for totalitære regimer» (Morgenbladet) eller så er han «i et bibliotek på en bitte liten øy nest ytterst i havgapet», hvor han «betrakter verden med nattkikkert» (Dagbladet). Stadig uten å henvise til konkrete sitater som skulle underbygge dette.

Med tanke på den verbale nedslaktingen er det vanskelig å gjøre noe annet enn å gi Solstad rett i utgangspunktet for hans essay: at ytringsfriheten har blitt en offentlighetens tvangstrøye, der noen meninger er riktige kun fordi de er lovlige og andre er feil – ikke fordi de er ulovlige, men fordi de kritiserer de lovlige meninger. Sånn kan man ikke ha det i en offentlighet, fordi det resulterer i flokkdannelse og meningsmessig ensretting med den ene verdien (ytringsfriheten).